cover

Everything Must Go

Steely Dan

CD (2003) - Reprise / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Voksenrock

Spor:
The last mall
Things I miss the most
Blues beach
Godwhacker
Slang of ages
Green book
Pixeleen
Lunch with Gina
Everything must go

Vis flere data

Se også:
Showbiz Kids - The Steely Dan Story 72-80 - Steely Dan (2000)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Upåklagelig

Jeg har selvfølgelig tatt feil mange ganger før. Mange ganger. Og fryktelig feil.

Første gang jeg hørte Steely Dan, kunne jeg ikke forstå at så tilsynelatende glatt og platt musikk skulle kunne vekke noen som helst interesse i meg, langt mindre få meg til å sitre av spenning og skrike i barnlig lyst.

Jeg har selvfølgelig tatt feil mange ganger før. Mange ganger. Og fryktelig feil.

"Jeg tror aldri jeg kommer til å like Nick Cave," ytret jeg på en særs lite fuktig sammenkomst for noen år siden. Pstereo-kollega Ingve var der, og han ble umiddelbart svart i øynene. Hinsides skuffet over uttalelsen, var et olmskt blikk det eneste jeg fikk ut av ham resten av kvelden. Selvfølgelig helt berettiget.

Men nå var det Steely Dan vi skulle snakke om.

"Everything must go" inneholder ingen riktig store sanger. Ingen "Midnite cruiser", "Dirty work", "Razor boy" eller "Rikki don't lose that number". Selvfølgelig kommer heller ikke noen av låtene i nærheten av min absolutte favoritt, "Deacon blues".

Jeg har hørt mye på "Everything must go" de siste ukene. Jeg har også utsatt denne anmeldelsen lenge, mest fordi "Everything must go" brukte merkelig lang tid å gli inn. Merkelig nå som jeg har fått oversikten. Merkelig fordi min konklusjon er at nesten alle sangene er meget nynnbare og melodiøse. Vanligvis sitter slike låter rimelig raskt.

I "Green book" kan jeg høre litt Sting langt, langt, laaaangt inne et sted. Jeg har problemer med det meste Sting noensinne har lirt av seg. "Pixeleen" høres ut som noe Michael Jackson kunne ha kommet på, i hvertfall refrenget. Instrumentalintroen til tittlekuttet minner meg om Mezzoforte cirka tidlig nittitall.

Walter Becker tar seg forresten av hovedvokalen på "Slang of ages". Jeg synes han gjør en glimrende jobb. Han minner litt om den hippe katten Chuck E. Weiss, i hvertfall på verset.

Arrangementene og instrumenteringen på "Everything must go" er upåklagelig, selvfølgelig. Produksjonen er perfekt. Gitarsoloene er barberbladskarpe, og Donald Fagen synger som en jazzpop-gud. Sangene er skuffende nok bare gode. Denne plata føles nesten litt som en forspilt sjanse. Her ligger alt til rette for virkelig stor musikk, så får vi bare gode sanger. Kunne vi ikke i det minste fått én STOR sang? En sang som "Do it again", for eksempel.

Jeg vet at det er mye forlangt, men likevel.

På "Everything must go" liker jeg best "The last mall", "Things I miss the most", "Blues beach", "Slang of ages", "Pixeleen" og "Everything must go". Jeg liker minst (les: ikke) "Green book" og "Lunch with Gina".

Det skulle ikke være nødvendig å måtte luke bort dårlige sanger på ei Steely Dan-plate.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo