cover

Metropolis

Seigmen

CD (1995) - 1:70 / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock

Spor:
Metropolis
Regn
Slaver av solen
Rød himmel
Epilog
Bayon
Circus
Sort disippel
Juvel
Nihil
Nemesis

Referanser:
U2
Simple Minds
Radiohead

Vis flere data

Se også:
Pluto - Seigmen (1992)
Ameneon - Seigmen (1993)
Hjernen er alene - Seigmen (1994)
Total - Seigmen (1994)
Radiowaves - Seigmen (1997)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Ingenting vil bli som før

Seigmen sparker inn kommersielle dører, men lukker de kunstneriske bak seg.

I plateselskapet Sonys perspektiv var Seigmen selve legemliggjøringen av idéen de hadde for sublabelen 1:70. Tanken var å plukke opp lovende band og artister tidlig i karrieren og med bransjerelativ tålmodighet søke musikalsk og kommersiell utvikling, en mal som fungerte til overmål med serien Ameneon (3.000 eks.), Hjernen er alene EP (6.500 eks.) og Total (11.000 eks.). Såvel salget av Total som salget av billetter under den korresponderende norgesturnéen var således mer enn nok til å plante salige glis i ansiktet på både band, management og plateselskap. Da tiden var kommet for å spille inn en oppfølger hadde derfor ikke Sony problemer med å innvilge bandet en USA-tur, nærmere bestemt til studioet Grandmaster Recorders i Hollywood, California der produsent Sylvia Massy satt og ventet på å videreføre samarbeidet.

Nå eksisterer det fra samtidige intervjuer forskjellige versjoner og forklaringer på de meningsforskjellene som oppsto mellom Seigmen og Sony/1:70 under innspillingen av det nye albumet, men i parløp med et par intervjuer undertegnede gjorde med gitarist Marius Roth i perioden 1996-1999 skulle en rekonstruksjon løpe som følger: Seigmen hadde i perioden etter Total begynt å tenke alvorlig på å styre skuta mot Europa og USA, og de norske tekstene ble naturlig nok ansett for å være det mest åpenbare "hinderet" for ekspansjon. Inn mot innspillingen av det som skulle bli Metropolis hadde derfor Ljung i hovedsak meislet runer i engelsk språkdrakt på det nye materialet. Sony/1:70 gjorde det imidlertid klart at deres intensjon var å slippe albumet på norsk og at deres ressurser primært var dedikert til det norske markedet.

Konflikten nådde en kort og dramatisk tilspisning under innspillingen i USA, og endte med at Seigmen bøyde av for kravet om å føre ordrekkene på norsk. Som en slags gjenytelse kunne de, dersom de fikk tid til det, returnere med en parallell engelsk versjon for en eventuell framtidig satsing i utlandet. Den finansierte innspillingsperioden på tre uker i juli/august 1995 ble imidlertid ikke utvidet, Ljung måtte derfor kaste seg rundt og sy sammen et norsk språkteppe basert på det foreliggende materialet og egen notisblokk. (En forglemmelig engelskspråklig versjon av Metropolis ble sluppet på det norske(!) markedet under navnet The Grandmaster Recordings i februar 1996.)

I september ble det første livstegnet fra det nye albumet sluppet i form av tittelkuttet i singelformat - en krystallklart produsert og tilbakelent stemningsbit, en sensuelt innbydende vandring gjennom ringende delaygitarer, og en rytmeseksjon som forsyner både flyt og bunndrag for Møklebusts sanselige, nesten hviskende vokal. Den fant raskt sin vei gjennom rosende anmeldelser i de store dagsavisene, tung rotasjon på P3, samt lange og stødige uker på P1s Norsktoppen. I tillegg fikk Seigmen presentere låta i ungdomsprogrammet "Midt i smørøyet" og i et særdeles flåsete innslag i kultserien "Lille lørdag". For en som anså seg å være kjernefan av bandet ble de påfølgende månedene en nesten surrealistisk erfaring. Låta Metropolis ble nemlig plukket opp av et langt bredere publikum enn studentsegmentet som hadde omfavnet Hjernen er alene EP og Total. En sammensatt masse av barn, ungdom, velvillige voksne, og ikke minst en formidabelt mye større andel av kvinnelige lyttere, dyttet singelen godt over platinumsalg - et mønster som like sjokkerende gjentok seg for albumet Metropolis da det ble sluppet oktober samme år.

Nå må du gjerne avfeie min vurdering av albumet som klassisk surmuling fra en fan som fornærmes av at en favorittartist går på en sell-out, og som ikke tåler at hjertebarnet deles med et større publikum. Vel, for det første, Seigmen var aldri noen absolutt favoritt for undertegnede. De var imidlertid et høyst interessant og spennende innslag i norsk rock i årene 1992-94, og de evnet gjennom genreoverskridende materiale og en kompromissløs holdning å revitalisere norskspråklig rock etter at definerende band som DumDum Boys og Raga Rockers' respektive uttrykk hadde stivnet i formler. Når jeg nå, drøyt ti år etter utgivelsen, påny har hørt meg gjennom albumet i flere omganger står det faktisk enda klarere at disse kvalitetene kom til et bråstopp med Metropolis. Det er rett og slett et uhyre uinteressant album, og det desidert svakeste i Seigmens diskografi sett under ett.

Med tanke på Totals kaleidoskopisk åpne utrykk er det først og fremst merkelig at Metropolis er så åpenbart blottet for musikalsk nysgjerrighet og eksperimentell vilje. Om noe kan sies å være avledet av forgjengeren må det være den refrengbaserte poprockformelen fra dets mest intetsigende innslag, Fortell - en formel som gjentas til det enerverende gjennom spor som Rød Himmel, Bayon, Juvel og Nihil. (Jeg har fremdeles problemer med å skille de to sistnevnte fra hverandre.) Den springende Regn og allsangbaserte Slaver av solen byr riktignok på mer gunstige arrangementsmessige ornamenteringer over den samme formelen, men de evner aldri å tilføre nok variasjon til at Metropolis som helhet klarer å løsrive seg fra et uspennende og satt uttrykk.

Seigmens tradisjon på å inkludere instrumentaler på langspillerne følges også opp, denne gang av sporene Epilog og Circus. Felles for dem begge er at de føres retningsløst, som tilfeldig vandrende og udisiplinerte pauseinnslag, uten noensinne å danne noen forankring mot Metropolis som helhet. De inngår altså ikke som integrerte enheter slik som Ikon og tittelkuttet på Ameneon, eller Monument som lå tungtveiende både innenfor Total og dens korresponderende turné. I introen til Sort disippel kan vi i noen korte sekunder høre konturene av de tungseige trekkene som bidro til identitet på Seigmens første langspillere. Ved 0:51 er imidlertid eventyret over, låta velter over i stabilt sideleie under Kim Ljungs unyanserende gjestevokal og en garnerende melodigitar som aldri slipper taket og lar grunnmelodien puste.

I en kombinasjon av renere lydproduksjon og dempede verspartier står Møklebusts vokal enda klarere fram i forhold til på den relativt rene Total. Nok en gang er det ikke til fordel for hverken vokale eller lyriske studier. Tekstene og symbolbruken bærer denne gang nærmest preg av å operere i et spenn mellom leserbrev i Cupido og backpakkerpoesi:

Kom inn i min kropp
Kryp inn i mitt hode
Jeg kler meg naken
Jeg går rundt i ring
Kom inn i mitt sinn
Kom inn i mitt tempel
Jeg krysser fingre
og faller til ro igjen
- Metropolis

Jeg vet om et sted
hvor solen aldri går ned
Jeg vet om et sted
Om du flyr så ta meg med
- Bayon

Seigmen har nok på én side gjort klokt i å forsyne Møklebusts vokal med et begrenset toneregister i melodiene. På den annen bidrar den lite spennende vokalen til å klemme det ensidige materialet ytterligere inn i et hjørne, og uten tilløp til å bruke den karakteristiske ekstremvokalen begrenses han strengt tatt til kun to nyanser; den tilbakelent fraserende, (eksemplevis Metropolis, Slaver av solen og Juvel) samt den likefremme resitasjonen (eks. Regn og Slaver av solen).

Er det så bare armod å sanke fra Metropolis ellevehodede låtrekke? Vel, selv om Sylvia Massy til forskjell fra på Total ikke utfordres nevneverdig i et eksperimentelt og mangefasettert materiale, bør det trekkes fram at låtene er gitt en meget pen, klar og nyansert lydproduksjon. Regn er i og for seg en god uptempo poprocker, til tross for at heller ikke den tåler så mange flere runder enn de andre før slitasjen begynner å merkes - en karakteristikk som i ærlighetens navn også omfatter det vakre, men ihjelspilte tittelkuttet. Det er imidlertid først i albumets siste spor at Seigmen høres ut til å våkne fra dvalen og viser vilje til å hente inn identitetsmerkene sine. Nemesis bygges fra Ljungs praktfulle, synkoperte doombass, via Ronthis buldrende tribale trommer og inn i et fresende gitarøs hvorover Møklebust endelig legger myndighet i stemmen mot Ljungs svarende vokal:

Innerst inne lengter jeg
Ingenting vil bli som før
Innerst inne gråter jeg
Ingenting vil bli som før
Innerst inne sørger jeg
Ingenting vil bli som før

Et plutselig klarsyn i forhold til et prosjekt på avveie? Jeg skal ikke spekulere for mye i dét, men Nemesis er uansett det nærmeste Seigmen kommer den identitetsbærende røde tråden av monotoni, diskordia, støy og energi man kan finne i den tidligere diskografien. Og selv om støyeksessene under låtas siste seks minutter føles noe fremtvunget, er det en liten befrielse å høre bandet riste av seg cleangitarer, melodier og formel til fordel for en økt med hedonistisk metallglede igjen.

Metropolis ble summa summarum et både skjellsettende og skjebnessvangert album i Seigmens karrière. På en side en vanvittig kommersiell triumf og en magnet på et nytt, demografisk sammensatt og langt større publikum. På den annen en kunstnerisk fallitt der kjernepublikummet sto måpende tilbake i sin leten etter formildende omstendigheter. Jeg har faktisk aldri opplevd maken til indignasjon som den jeg så og hørte utfolde seg blant enkelte av de som hadde fulgt bandet, og som resolutt lukket døra etter dette albumet. For egen del la jeg Metropolis til side og satte meg på gjerdet, uten reelle forventninger, men med et svakt håp om bedre tider i Seigmen-leiren. Når jeg nå har hørt opp igjen verket i forbindelse med en gjennomgang av Seigmens diskografi, kan jeg imidlertid ikke annet enn å på nytt konstatere at albumet representerer det absolutte bunnpunktet i bandets totale produksjon.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Pink Mountaintops - Outside Love

(Jagjaguwar)

Stephen Mc Bean drar sitt andreband inn i mektige omgjevnader, og tangerer kvaliteten til sitt førsteband.

Flere:

PJ Harvey - Let England Shake
New Order - Waiting For The Sirens' Call