cover

Julevariasjoner

Wolfgang Plagge

CD (2005) - 2L / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Klassisk

Stiler:
Improvisasjon / Julemusikk

Spor:
Sjå Jerusalem
Her Kommer Dine Arme Små
Du Grønne, Glitrende
Nå Tennes Tusen Julelys
Kling No Klokka
Høyr Kor Englehæren
O Betlehem
Her Kommer Dine Arme Små
Det Hev ei Rosa Sprunge
Mitt Hjerte Alltid Vanker
Norsk Juleslått
Kling No Klokka
Kimer i Klokker
Du Være Lovet
Folkefrelsar

Referanser:
Iver Kleive
Bugge Wesseltoft

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Improvisasjoner fra Plagge

Wolfgang Plagge improviserer over kjente julesanger. Resultatet? Behagelig, men ikke spesielt interessant.

De fleste av oss kjenner Wolfgang Plagge som klassisk pianist og komponist. På denne platen viser han en annen side. Han gjør noe som er uvanlig for klassiske utøvere: Han improviserer seg gjennom en hel plate. Utangspunktet er kjente norske julesanger; Her Kommer Dine Arme Små, Folkefrelsar, Nå Tennes Tusen Julelys med mer. Resultatet har blitt dempet, vart og forsiktig.

Plagge er ikke den første som gjør dette. I 2004 ga Iver Kleive ut den kritikerroste Hyrdenes Tilbedelse, en plate som både i form og innhold ligner på Julevariasjoner. I 1997 ga Bugge Wesseltoft ut It's Snowing On My Piano, der også han improviserte seg gjennom julemelodiene, alene på flygel. Kleives plate grenset mot det minimalistiske. Bugges plate var varm, følsom og deilig. Hva kjennetegner Plagges plate? Først og fremst: Det skinner igjennom at den er spilt av en med bakgrunn i klassisk musikk.

Mens jazzmusikere ofte fokuserer på harmonier, klanger og rytme, er det melodilinjene som står i fokus i mye klassisk musikk. På denne platen merkes det tydelig. Plagges improvisasjoner handler ikke så mye om harmoni, klang eller rytme. Stort sett spiller Plagge opp og ned langs skalaene på pianoet, han fører melodiene langsomt frem og tilbake. Det er rent. Nedstrippet. Melodiene er enkle, og fjerner seg ikke så langt fra den originale melodien. Mange av improvisasjonene minner om tidlig renessanse- og barokkmusikk, tenk Bach eller Scarlatti, mens noen få av stykkene leder tankene mot senromantikkens blå klanger. Men musikken beveger seg aldri ut av det klassiske musikkuniverset.

Plagges plate er behagelig å høre på, og selvfølgelig godt spilt. Men i denne lytterens ører når den ikke de virkelig store høyder. Jeg opplever at melodiene ikke får leve sitt eget liv. Kontrasten blir stor hvis vi sammenligner med pianoimproviseringens ubestridte mester, Keith Jarrett: Når Jarrett spiller vet hva man aldri hva som kommer til å skje. Jarrett venter på melodien, lar den tale sitt eget språk, gir den tid til å utvikle seg. Slikt mesterskap er ikke Plagge i nærheten av å utvise på denne platen. Det er som om Plagge ikke helt lar seg rive med. Det er mange interessante ansatser på denne platen. Men hver gang det holder på å ta av, gir Plagge seg: Han vender tilbake til det opprinnelige temaet. Resultatet blir en plate som er behagelig og avbalansert, men heller ikke så veldig mye mer.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.