cover

District Line

Bob Mould

CD (2008) - Granary Music / Anti / Beggars Banquet / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Singer/songwriter

Spor:
Stupid Now
Who Needs to Dream
Again and Again
Old Highs and New Lows
Return to Dust
The Silence Between Us
Shelter Me
Very Temporary
Miniature Parade
Walls in Time

Referanser:
Hüsker Dü
Sugar

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Gammel hund med nye triks

Hardcorelegenden fortsetter flørten med moderne teknologi uten å drukne ut gamle kunster.

Siden 1980 har Bob Mould vært frontmann, låtskriver og gitarist i Hüsker Dü på 80-tallet og Sugar på 90-tallet, samt gitt ut et knippe glimrende introspektive og hjerteskjærende soloutgivelser innimellom. Da kan du fort miste noen fans når du legger fra deg gitaren og begynner å eksperimentere med computeren din for å lage techno.

Bob Mould sa farvel til forventningene med det som skulle være hans siste rockealbum, The Last Dog and Pony Show, i 1998. Han hadde nemlig oppdaget elektronisk musikk og skulle vie tiden sin til dette fra nå av. Det resulterte i Modulate i 2002, et album som kunne vært laget på rommet til en ecstacy-spisende raver ti år tidligere. For fans var den vanskelig å akseptere, og 90-talls techno var heller ikke måten å fange nye lyttere på i 2002.

Til tross for den lite sofistikerte og nesten naivt middels Modulate, kan uansett ikke Mould lastes for å stå på stedet hvil. Modulate er kanskje ikke en spesielt god plate, men bærer helt klart preg av at artisten har kunnet slippe seg løs. Den er, om ikke mye annet, en leken sak.

Mould har siden flyttet tilbake til den gamle hardcore-vuggen Washington DC, hvor han har levd av å lage tv-vignetter for bl.a. WWF Wrestling og The Daily Show, samt figurert som DJ i DCs homofile klubbmiljø under økenavnet Blowoff. Han gjorde et comeback i 2005 med Body of Song, og blandet her for første gang sin gamle rockeestetikk med sin nyervervede technobesettelse.

På sitt beste nærmet Body of Song seg god, gammel klassisk Mould, og på sitt verste var det overprodusert kvasidisco med overentusiastisk bruk av vocoder og andre småfjollete effekter.

Men under effektene lå det gode låter, og Bob Mould har alltid vært en fremragende låtskriver.

Det kan virke som han har funnet seg selv i hovedstaden, og sangene på District Line er overraskende oppstemte, i hvert fall til Bob Mould å være. Tematikken preges fortsatt av bitterhet, skuffelse, ensomhet og raserte forhold, men nå fremført av en mann som har lært seg å akseptere livets gang og sine egne og andres begrensninger. Han er ikke like mye offer som han er observatør.

Sad attempts at poetry/sad attempts at happiness/the sadness of reality/I'm ok, I've been ok, I'll stay ok.

Ikke akkurat en fontene av lykke, men et lite glimt av håp til tross.

Åpningssporet Stupid Now er klassisk selvhatende Mould om knust kjærlighet og tilhørende bitterhet, men med et svevende og forløsende refreng som får utløp for hat til å høres herlig befriende ut. Moulds karakteristiske gitarvegg biter deg i anklene gjennom hele albumet, og det er heldigvis flere gitarsoloer enn synthsoloer denne gangen. Selv om de også dukker opp sammen med trommemaskin og vocoder på Shelter Me, det nærmeste han kommer en slags house-låt på District Line. Det er drivende og lekent, men det er vanskelig å karakterisere det som albumets høydepunkt.

Mould leverer også melankoli på et par rolige spor, særlig Again and Again og Old Highs and New Lows. Sistnevnte tar tittelen på ordet på mer enn en måte, da den både brillefint symboliserer mannens egen karriere og utvikling, i tillegg til å blande en klassisk Mould-komposisjon med et elektronisk lydbilde.

Hele albumet er alt i alt sterkere enn Body of Song, selv om mange gamle Mould-fans som foretrekker Hüsker Dü sitt sparsommelige lydbilde nok vil synes det bærer preg av en viss overproduksjon. Pro Tools er blitt et like viktig verktøy for Bob som hans trofaste Stratocaster.

Bob Mould har nok sine fans fra før, og District Line vil nok ikke skaffe ham så mange nye. Men er du en av de som setter pris på hans uangripelige CV og det faktum at han nekter å hvile på gamle laurbær, er albumet enda et interessant kapittel i en av moderne rocks mest kompromissløse karrierer.

Anbefalte spor: Stupid Now, The Silence Between Us, Old Highs and New Lows.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Pat Jordache - Future Songs

(Constellation)

Ikke særlig vakkert – men desto kulere noise-pop fra Montreal.

Flere:

Arve Henriksen - Sakuteiki
Antony and the Johnsons - Antony and the Johnsons