cover

Q: Are We Not Men? A: We Are Devo!

Devo

CD (1978)Warner Bros.

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Post-punk / New Wave / Indierock

Spor:
Uncontrollable Urge
Satisfaction
Praying Hands
Space Junk
Mongoloid
Jocko Homo
Too Much Paranoias
(Slap Your Mammy)
Gut Feeling
Come Back Jonee
Sloppy (I Saw My Baby Gettin’)
Shrivel Up

Referanser:
Talking Heads
XTC
Frank Zappa
The Residents
Brian Eno
Primus
Ween

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Devolusjonsteori

Med robotaktige rytmer og absurd sosialsatire, skapte Devo musikkhistorie med sin maniske elektropunk.

Som et av de beste og mest innovative bandene på slutten av 70-tallet, var Devo samtidig en av de fremste amerikanske representantene for post-punk og new wave. Med Q:Are We Not Men?A:We Are Devo! (Q&A), Duty Now for the Future (1979) og Freedom of Choice (1980) gikk de inn i musikkhistorien med sitt noe bisarre image og maniske elektropunk. Bandets robotaktige eksteriør var på mange måter et symbol på (og en kritikk av) en stadig mer undertrykkende, fremmedgjørende og likegyldig verden. Devos image og ideologi fremsto på mange måter som en absurd satirisk allegori på flokkmentaliteten i det teknologiske forbrukersamfunnet. De proklamerte menneskehetens regresjon heller enn evolusjon (DEvolusjon om du vil), og hevdet ironisk i låten Jocko Homo at vi beveget oss tilbake til apestadiet;

They tell us that we lost our tails
Evolving up from little snails
I say it's all just wind in sails
(...)
God made man, but he used a monkey to do it
Apes in the plan, we're all here to prove it
I can walk like an ape, talk like an ape, I can do what a monkey can do
God made man, but a monkey supplied the glue
(...)

Likevel var det ikke alle som oppfattet ironien i "devolusjonsteorien", og bandets subtile image og musikk ble tidvis misforstått. Devo fremsto ofte som seksuelt frustrerte og sosialt mistilpassede individer, med låter om masturbasjon og jenter de ikke kunne få. Den nerdete og retarderte fremtoningen kombinert med låttitler som Mongoloid og Jocko Homo, bidro til at magasinet Rolling Stone stemplet Devo som fascister. Utrolig, med tanke på at bandet ikke gjorde narr av utskuddene, men derimot forsvarte dem; "...he was a mongoloid, happier than you and me... he wore a hat, had a job and brought home the bacon, so that no one knew... his friends were unaware... nobody even cared...". Uten videre sammenlikning, er de sosialsatiriske elementene noe Devo delte med Frank Zappa, til en viss grad også The Residents.

Et påfallende aspekt ved ideologien til Devo, er hvordan den manifesterte seg gjennom musikken. Dette åpenbarte seg i form av utpreget stakkato rytmikk og skrudd elektronikk. Tydelig inspirert av de rigide elektroniske rytmene til Kraftwerk, tilsatte de likevel låtene nok gitarenergi som bidro til å etablere kred også blant rockere (både Nirvana, Soundgarden, Superchunk og Fu Manchu har faktisk covret Devo). I tillegg oppnådde de kommersiell suksess, mye på grunn av hyppig rotasjon på MTV med singelen Whip It. Likevel skulle det vise seg at bandets sound og ideologi hadde sine begrensninger, noe som dessverre begynte å gjøre seg gjeldende allerede etter tre album.

På debuten Q&A er de derimot i knallform, og leverer en oppsiktsvekkende jevn, men samtidig variert debut. I motsetning til senere album er materialet betydelig gitardrevet. De elektroniske elementene forekommer kun sporadisk; noe overraskende med en mann som Brian Eno bak spakene. Hans tilstedeværelse er ikke like tydelig som man kanskje kunne forvente, tidligere soloalbum tatt i betraktning. Q&A er ikke like spinnvill som Here Come the Warm Jets (1973), eller ambient som Another Green World (1975). Likevel er Eno sin forkjærlighet for "weird electronics" absolutt til stede. Han tilfører Devo minimalistiske, men effektive elektroniske elementer i de ofte uforutsigbare låtstrukturene. Dette bidrar til å forsterke effekten av Bob Mothersbaughs stakkato gitartraktering og Mark Mothersbaughs maniske vokalfrasering. Dette er særlig tydelig i tidligere nevnte Jocko Homo. Et repetetivt riff kombinert med fiffige synthesizereffekter og åndssvak vokal, gir låten nærmest inntrykk av å være et maskineri ute av kontroll. Akkompagnert av de repeterende tekstlinjene "Are we not men? We are Devo! Are we not men? D-E-V-O!...we must repeat; D-E-V-O!...", fremstår den som bandets signaturlåt i all sin enerverende prakt.

Til tross for bandets noe skrudde utgangspunkt, er musikken ofte forbausende tilgjengelig. Uncontrollable Urge er en perfekt åpningslåt, og setter standarden for bandets maniske og synthinfiserte riffrock. I likhet med Praying Hands og Space Junk, makter den umiddelbart å fascinere lytteren med intens og uforutsigbar dynamikk. Med sitt marsjaktige groove og vanedannende refreng, er Mongoloid Devo på sitt mest lyttervennlige. Gut Feeling fremviser en viss popsensibilitet, før bandet nærmest eksploderer i den 50 sekunder lange punkutblåsningen Slap Your Mammy. Alt er dog ikke like umiddelbart. Too Much Paranoias er en sær affære som urytmisk halter av gårde, og demonstrerer samtidig også en viss musikalsk innflytelse fra The Residents. Avslutningslåten Shrivel Up er heller ikke av den instante sorten, men trer etter hvert frem som et av albumets bedre spor. En atmosfærisk smyger av en låt, med en sjeldent lavmælt Mark Mothersbaugh.

For å understreke at de er noe helt for seg selv, gjør Devo en uforglemmelig dekonstruksjon av (I Can't Get No) Satisfaction. Kun gjenkjennelig for sine legendariske tekstlinjer, radbrekker de Rolling Stones på en måte verden knapt har hørt maken til. Satisfaction fremstår som 100% Devo, der den hakker av gårde med stram bass og manisk vokal; "…tells me baby-baby-baby-baby-baby-baby -ba-ba-ba-ba-ba- b-b-b-b-b-b-b-b-b-b-b-b-b-b-b- better come back later next week...". Med mindre du har et særdeles høytidelig forhold til Rolling Stones, er det bare å ta av seg hatten - en ren maktdemonstrasjon.

Selv om Q&A strengt tatt ikke likner på mye annet, inneholder 1978-utgaven av Devo sammenfallende trekk med samtidige band som XTC og Talking Heads. Den er likevel ikke like popinfisert som førstnevnte, eller funky og avantgarde som sistnevnte. Fellesnevneren er først og fremst nervøs, energisk post-punk uten holdbarhetsdato. I tillegg er det mulig å trekke visse musikalske og ideologiske paralleller mellom Devo og nyere band som Primus og Ween.

PS. Satisfaction dukket først opp som single i 1979, men har senere beleilig sneket seg inn mellom masturbasjonsmanifestene Uncontrollable Urge og Praying Hands på ulike CD-utgaver av Q&A.

comments powered by Disqus

 



Trond Binsen
2005-03-02Devo anmeldelsen 2.mars

Fantastisk anmeldelse av Devos Q:We are not men A:We are Devo! av Eriksen. Stå på og skriv gjerne mye mer om New Wave/post-punk utgivelser og relanseringer, en undervurdert stilart av musikken.

Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK ...
29.08.14 - 10:51

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: