cover

Vakkert men sant

Johns Quijote

CD (2001) - Villspor / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Voksenrock / Vise

Spor:
L.O.S.
Løvfall havn
Nok en gang?
Buddas Bakrus
Akkurat som...
Det som var
Når ingen vet
Ikke la meg gå!
Veronica
For å se etter tegn
Hjertet - det hele

Referanser:
Jonas Fjeld
Cornelis Vreeswijk
Vidar Busk

Vis flere data

Se også:
Resymétrisk - Johns Quijote (2007)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Herregud og hvermann

Ut på havet, opp til himmelen, og på sitt beste: inn i hjertet.

Oslo-bandet Johns Quijote er ikke allemannseie her til lands, men de er etter sigende store stjerner i Russland. Mon om det er melankolien og tristessen som appellerer mest til våre venner i øst.

For Johns Quijote spiller mye på mollstrengene på sin tredje utgivelse Vakkert men sant. Kvartetten domineres av vokalist og låtskriver John Ivar Bye, som med sin alvorlige og litt resignerte stemme minner om en blanding av Jonas Fjeld og Jo Nesbø. Instrumentene blir forøvrig tatt godt hånd om av Rakvåg, Grimsby og Risnes, og når de har fått hjelp fra musikere som Sigurd Køhn, Erlend og Jørgen Gjerde (sist hørt med Vidar Busk) sikres den kvalitative biten i alle ledd. Dette er tidløs og stødig viserock, med et snev av saltvann og høyskole.

Vakkert men sant starter med det fantastiske åpningssporet L.O.S. Bandet tar oss med ut på havet med en gyngende bønnfaling, som etter et par minutter bryter ut i stormkast drevet frem av det alvorstyngede koret som messer på det fengende refrenget "sjømenn si amen.." En blanding av Gud og kjærlighet er en gjenganger i flere av Byes tekster, men verken han eller bandet klarer helt å overgå den høye lista som legges med L.O.S. når det gjelder intensitet og innlevelse.

Nå faller de ikke akkurat av dekk, men de to-tre etterfølgende låtene blir et lite antiklimaks, og står som ganske anonyme viser. Her forlater Johns Quijote havets galskap og nærmer seg den utskjelte genren "høyskolerock". Det vil si ganske snill og uspennende poprock, uten skarpe kanter av noe slag. Inntrykket bedrer seg heldigvis etterhvert, og flere av sporene holder tilnærmet like høy standard som åpningen. Særlig på de tyngre kuttene kommer bandet til sin rett, og når Bye legger av seg den litt klamme tvangsrimtrøya, så finnes det mange sterke øyeblikk på platen. Det gjelder særlig Akkurat som... og Det som var, hvor Johns Quijote nærmest står frem som et sårt tiltrengt norsktalende alternativ til Midnight Choir med sitt alvor og sin søken. Sett under ett holder Vakkert men sant en både høy og jevn kvalitet.

Cornelis Vreswijks fine Veronica behandles også varsomt, og befester Johns Quijote som et stilsikkert og trygt band. Hvis de ved neste korsvei spør seg hvilken retning de skal ta, er det bare å håpe at de tar skrittet for fullt ut i det svarte hav.

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Shining - Blackjazz

(Indie)

Uansett hvor gammel du er bør du nesten få tillatelse fra mammaen din til å høre på dette.

Flere:

Ben Weaver - Paper Sky
My Dying Bride - The Dreadful Hour