cover

Hybrid Theory

Linkin Park

CD (2000) - WEA / Warner Bros. / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Metal / Rap / Grunge / Rock

Spor:
Papercut
One Step Closer
With You
Points of Authority
Crawling
Runaway
By Myself
In the End
Place for My Head
Forgotten
Cure for the Itch
Pushing Me Away

Referanser:
Rage Against The Machine
Limp Bizkit
Clawfinger

Vis flere data

Se også:
Meteora - Linkin Park (2003)
Minutes to Midnight - Linkin Park (2007)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


F.T.W.

Massiv skive befolket av sinte unge menn. Litt glattere, litt mer kommersielt.

Ta en dose Clawfinger, rør inn noen centiliter Rage Against the Machine og en spiseskje Limp Bizkit. La det hele småkoke over svak varme noen timer før du tilsetter en klype Faith No More. Krydre forsiktig med litt Nirvana. Serveres rykende varmt med primalskrik og en hel helvetes masse sinne. Et stort glass vodka/battery passer godt til.

Linkin Park er det siste skuddet på rapmetal-stammen. De minner om alle de bandene som har gått opp stien før dem, men resultatet virker mer polert og kommersielt enn de andre det er naturlig å sammenligne dem med. Ikke dårligere – bare litt... glattere, og på en måte litt mindre ekte.

Hybrid Theory er ikke en skive du blir i godt humør av. Folk med anlegg for depresjoner og ukontrollerte raseriutbrudd bør muligens vurdere noe litt mindre kjempesint. Antagelig ville det være en idé å merke skiva med rød trekant også – på samme måte som man merker medisin for å fortelle deg at den går dårlig sammen med alkohol, bilkjøring og Rick Astley.

Jeg vet ikke hva det er som gjør at sinne selger så godt. Det har muligens noe med verdenssituasjonen generelt, at mange føler seg frustrert over livet, sosiale forhold, økende krav fra samfunnet/foreldregenerasjonen... eller kanskje vi alle bare har blitt dritt lei av "shiny happy people", "lucky in love" og resirkulert listepop.

Men selv om det er store likheter, er det også en tydelig forskjell mellom Linkin Park og RATM/Clawfinger. For der sistnevnte er sinte på vegne av oss alle sammen, er Linkin Park sinte utelukkende på vegne av seg selv. Både RATM og Clawfinger er i utgangspunktet politisk bevisste band – selv om Clawfinger litt for ofte balanserer svært nær det politisk korrekte (det kan vi jo ikke arrestere dem for, men det smaker litt mer av innlærte holdninger enn faktisk engasjement...) – Linkin Parks sinne rettes i stor grad mot en kjæreste/samboer/whatever, og det politiske budskapet er helt fraværende. Lett å leve seg inn i for enhver som har/har hatt problemer med kjæresten, og det er kanskje her noe av årsaken til salgstallene ligger. Hør for eksempel på teksten til låta One Step Closer. Dette kan vel kalles en slags "omvendt kjærlighetssang". Det samme temaet finner vi igjen på Points of Authority, Runaway, In the End, A Place for My Head, Forgotten og Pushing Me Away. Og de få tekstene som ikke handler om "how bad you treat me" handler om "how hard it is to be me". En følelse av paranoia ligger som en klam hånd over hele tekstmaterialet.

Men drit i tekstene. Låtene rocker som faen. Crawling er for eksempel ei låt som ligger innmari godt i øret – og jeg, for min del, hører mer enn bare antydningen av Nirvana. Det samme gjelder Runaway. Dette er rapmetal møter grunge på sitt beste. Nå har jeg aldri vært så veldig opptatt av grunge, men når det pakkes inn på denne måten er det gull. Platas heftigste riff får du servert på låta By Myself. Og jeg lurer på Chester Bennington i det hele tatt er i stand til å synge (les: brøle) denne låta live – det høres ut som den slags vokal som etterlater vokalister som siklende grønnsaker med halsen i gips. Den eneste jeg har hørt gjøre noe lignende er Steve Vais gamle vokalist Devin Towsend.

In the End er den låta som gir meg assosiasjoner til Faith No More – det må være pianoet som gjør det, men helt ulikt Epic er det ikke...

Den eneste nedturen på skiva er låta Cure for the Itch. Hva i alle dager er dette for noe? Nå skal vi lage en instrumental som bare består av sampling, og som egentlig ikke har noe på denne plata å gjøre, men vi tar den med likevel sånn at Joe (Hahn) ikke blir lei seg...? Hallo!?

Skiva avsluttes med Pushing Me Away. Dette er popmusikk med fuzzgitar, og ligger akkurat litt for nære Scorpions til at jeg liker det. Det blir liksom som slutten på en dårlig skrekkfilm: Monsteret/roboten/demonen/Rick Astley er død, alle smiler og har det bra, og vi som har sett skrekkfilm før vet at det som rasler i skyggene er...

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fra Lippo Lippi - In Silence And Small Mercies - The Early Years

(Rune Arkiv)

To nedstøvede kulturskatter til glede for musikkhistorisk interesserte, eller nytere av goth og post-punk.

Flere:

Diverse artister - 20 Years of Dischord
The Shins - Chutes Too Narrow