cover

The Runners Four

Deerhoof

CD (2005) - Kill Rock Stars / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Eksperimentell / Alternativ / Støyrock

Spor:
Chatterboxes
Twin Killers
Running Thoughts
Vivid Cheek Love Song
O'Malley, Former Underdog
Odyssey
Wrong Time Capsule
Spirit Ditties of No Tone
Scream Team
You Can See
Midnight Bicycle Mystery
After Me the Deluge
Siriustar
Lemon and Little Lemon
Lightning Rod, Run
Bone-Dry
News From a Bird
Spy On You
You're Our Two
Rrrrrrrright

Referanser:
XTC
Sonic Youth
OOIOO
Blonde Redhead

Vis flere data

Se også:
Apple O' - Deerhoof (2003)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Fylt til randen

Det er litt av en jobb å gape over denne plata.

Jeg var lenge ganske skuffet over "Milk man", Deerhoofs forrige album. Det var liksom for vanlig, for streit, for rett fram. Det var for lite av de hysteriske, hyperaktive musikalske tåpelighetene som gjorde "Apple o'" og "Reveille" så morsomme å høre på. Men etter hvert vokste "Milk man" seg inn på meg, jeg skjønte at krumspringene og alt det andre som gjør Deerhoof så gøy å høre på bare var litt bedre skjult denne gangen. Og jeg skjønte at det ikke var en fallitterklæring av Greg Saunier å inkludere tammer og cymbaler i trommesettet sitt. Nå tror jeg at jeg synes "Milk man" er gruppas beste, mest helstøpte album.

Jeg mistenker at det samme er i ferd med å skje igjen, bare på en litt annen måte. Førsteinntrykket mitt av "The runners four" var at det var alt for mye, på mange måter. Plata var for lang, for spekket med idéer, for mange låter, for mange forskjellige sjangere. Det er nemlig litt av en jobb å gape over denne plata. 20 låter på nesten en time er kanskje ikke avskrekkende for de fleste andre band, men når man vet hvor springende, lekende og fortettet materialet til Deerhoof ofte er, kan det være nok til at øynene blir mette før ørene.

Flere ganger har jeg måttet skru av "The runners four" halvveis. Jeg har blitt for sliten i hodet.

Deerhoof har fortsatt utviklingen de begynte på "Milk man", og blitt enda mer pop og mindre avantgarde, så det er ikke snakk om noen kunstrock-overdose. Det er alle de små, intrikate referansene og detaljene som har en tendens til å sette hjernen min over styr. Et forkludret Keith Richards-riff her, en Beatles-melodi der. En basslinje stjålet fra enten restene etter Television eller øvingslokalet til The Strokes danner grunnlaget for en låt som munner ut i noe som minner om Yo La Tengo og My Bloody Valentine i samme rom, et trommebrekk snytt ut av nesa på Keith Moon, og plutselig en låt som ikke kan klassifiseres som noe annet enn frijazz. Dessuten er hele plata fylt til randen av ting som minner meg om ting jeg ikke helt kan identifisere, og innimellom virker det som de prøver å tangere verdensrekorden i gitarriff, som ble satt av Captain Beefhearts magiske band i 1969.

Men det er jo fryktelig morsomt å høre på, så sant man har mot og energi nok. Og jeg begynner å virkelig sette pris på denne plata, for det viser seg at bak den borderline-irriterende "søte" stemmen til Satomi Matsuzaki (som riktig nok får litt avløsning fra Greg Saunier her), de tullete tekstene om sitroner, sykler og ingenting, bak den usystematiske trommingen og pipegitarene som leker katt og mus med hverandre skjuler det seg noen ordentlig gode poplåter. Man må bare gi seg selv tid til å skrelle bort skallet, omtrent som med bananen til Velvet Underground.

Jeg er ikke ferdig med å fordøye "The runners four" helt ennå, men den er helt klart i ferd med å befeste seg som en av årets beste plater. Dessuten er det vel umulig å ikke elske låter som "Scream team" og "Twin killers".

Etter at Deerhoof spilte på Garage Oslo under Øya 2004, hadde jeg i lang tid problemer med å si bandnavnet uten å bruke store bokstaver og utropstegn: "DEERHOOF!! Verdens beste band!" Det har heldigvis gitt seg nå, men det er ikke utenkelig at jeg får samme problem rundt juletider i år.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Hardingfelepsykedelia
The Low Frequency In Stereo + Nils Økland = Hardingfelepsykedelia.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

Svart/hvitt er i det minste bedre...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day