cover

51 Phantom

North Mississippi Allstars

CD (2001) - Tone-Cool / WEA / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Deltablues / Chicago-blues / Rhythm & blues

Spor:
51 Phantom
Snakes in My Bushes
Sugartown
Lord Have Mercy
Storm
Freedom Highway
Circle in the Sky
Ship
Leavin'
Up Over Yonder
Mud

Referanser:
Jon Spencer Blues Explosion
T-Model Ford
Ry Cooder
ZZ Top

Vis flere data

Se også:
Shake Hands With Shorty - North Mississippi Allstars (2000)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


I'm in the mud, and the mud's in me…

NMA etterlater de fleste andre redneckband med kjeften full av støv.

North Mississippi Allstars er et band som vet å fornye seg. Jeg har tidligere omtalt den første skiva deres - Shake Hands With Shorty - her på Groove.no, og selv om du tydelig hører at 51 Phantom kommer fra samme band, er det også tydelig at de har gått gjennom en slags modningsprosess. Denne plata er tettere, skarpere og mer gjennomarbeidet, uten at det på noen måte går utover det musikalske resultatet.

Tittelsporet 51 Phantom er boogie med tydelig sumpsmak. Jeg vet ikke hvordan de har klart å få den til å høres så "lo-fi" ut som den framstår på denne skiva - produksjonen holder samme høye kvalitet som resten av plata, men helhetsinntrykket er at akkurat denne låta er innspilt på parkeringsplassen bak Elwood's Bar & BBQ. Det kan kanskje være fordi trommene høres så jævlig søplekasseaktige ut, eller at det "woo-hoo'es" i hytt og gevær. Jeg vet ikke. Men det høres samtidig helt riktig ut. Det skal være slik.

Snakes in my Bushes er nesten mer ZZ Top enn det ZZ Top selv er. Hvilket ikke sier så rent lite. Litt påtrengende, kanskje - og langt ifra den beste låta på skiva, spesielt fordi den minner litt vel mye om den tida skjeggebusene herjet hitlistene rundt om med Sharp Dressed Man og Legs. Mange vil vel være enig med meg at det ikke akkurat var noe høydepunkt i ZZ Tops karriere...

Sugartown, derimot, er en helt annen historie. Dette er sannsynligvis så nære du noen sinne kommer "metalblues" – om det går an å kalle noe det. Vaskebrett er et undervurdert musikkinstrument, og mellomspillet på Sugartown ville rett og slett ikke være det samme uten. Jeg vil anbefale deg å lytte spesielt godt på teksten her. Dette er ren boogieessens.

Som neste spor på skiva finner du Lord Have Mercy. Dette er akkurat det blues handler om - både musikalsk og tekstmessig - og dessuten det første av platas tre absolutte høydepunkt. Det minner til tider en del om Robben Ford, men med mye hardere rockefot. Luther Cody er en fremragende gitarist, og gitarriffet på Lord Have Mercy driver låta fram som et godstog uten bremser. Denne låta er smittsom - du får den ikke ut av hodet når du først har hørt den etpar ganger - og jeg må ha hørt den 500 ganger. Minst. I tillegg til at jeg synger den i dusjen.

Liker du Lynyrd Skynyrd vil du sannsynligvis få et slags flashback av låta Storm. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal beskrive den; det er ikke blues eller boogie, men noe... annet. Veldig sørstats, men uten at det går an å sette en klar merkelapp på den. Ingen "höjdare", men en helt grei låt, liksom.

Skiva har som nevnt tre klare høydepunkter - alle svært forskjellige. Lord Have Mercy har vi allerede vært innom, og det bringer oss til nummer to: Freedom Highway. Dette er sørstatsgospelboogiebluesrock, i mangel av et bedre ord. I likhet med favoritten fra Shake Hands With Shorty; Po' Black Maddie, drives Freedom Highway fram av et enkelt, suggererende gitarriff som bare ligger og flyter rundt oppå alt det andre som skjer i låta. Det smaker litt vel mye politisk korrekthet av teksten, men samtidig er det helt klart at gutta mener det de synger.

Plata har egentlig ingen svake punkter, men om du ikke er spesielt glad i gospelmusikk anbefaler jeg deg å styre unna låta Ship. Rent musikalsk holder den samme fremragende standard som resten av skiva, men kirkelukta ligger så tungt over den at det blir litt kvalmende. Dessuten har vi hørt det så mange ganger før at det bare blir kjedelig. North Mississippi Allstars er et dypt religiøst band, det vet vi, men det virker som om lekenheten forsvinner litt når de fyrer opp gospelkomfyren. Det blir for prekende for meg, i alle fall. Nå kan man selvfølgelig argumentere med at gospel liksom skal fylle akkurat den funksjonen, men da blir det mer for spesielt interesserte. Bevares, gospel kan være bra, det, men det forutsetter at man tør å gjøre noe spennende ut av det. Up Over Yonder sliter litt med samme greia. Dette er forsåvidt ikke gospel på samme måten som Ship, men like fullt en ganske traurig affære.

Jeg nevnte tre høydepunkter. Den tredje er skivas siste låt: Mud. Denne låta er alene verd prisen for plata. Forestill deg at Rage Against The Machine plutselig skulle gi ut et bluesalbum... Jeg trodde ikke mine egne ører! Mud er tydeligvis en slags hyllest til staten Mississippi, og den handler altså om... gjørme. Men dæven som gjørme kan svinge!

51 Phantom er et realt stykke håndverk fra et av sørstatenes mest spennende band. Lyden er akkurat så "dirty" som du kan forvente deg av et band som skriver kjærlighetssanger til gjørme, og den musikalske kvaliteten er så høy at North Mississippi Allstars etterlater de fleste andre redneckband med kjeften full av støv. Jeg tar av meg hatten for 51 Phantom.

Hva venter du på? Løp og kjøp!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - Do You Know House? - Volume One

(V2)

Dance Tracks, 91 East 3 rd St., 1st Ave., NYC. Tel: + 1 212 260 8729.

Flere:

Kollwitz - Like Iron I Rust
Giant Sand - proVISIONS