cover

Intermission 2000-2008

Oren Ambarchi

CD (2009) - Touch / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Eksperimentell / Drone / Minimalisme / Elektroakustisk / Samtidsmusikk / Improvisasjon

Spor:
Intimidator
Iron Waves
Moving Violation
The Strohal Number
A Final Kiss on Poisoned Cheeks

Referanser:
Fennesz
Keiji Haino
Greg Malcolm
Jim O'Rourke
Phill Niblock
Toshimaru Nakamura
Sunn O)))
Morton Feldman
Alvin Lucier

Vis flere data

Se også:
Devil Wolf Men - Oren Ambarchi & Lasse Marhaug (2009)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Pausesignal

En samling av vanskelig tilgjengelig materiale fra Ambarchi.

Australske Oren Ambarchi er en av tiårets mest sentrale gitarkunstnere, vel så spennende som Fennesz for å dra en ikke helt irrelevant parallell. Ambarchi har utforsket gitarens muligheter siden slutten av 90-tallet, og skapt en karriere som har strukket seg fra minimalistisk improvisasjon til mer orkesterert og teksturbasert eksperimentering de senere årene. Gå gjerne i butikken og kjøp hans flotte Grapes from the Estate (2004) og In The Pendulum's Embrace (2007) for å høre eksempel på det.

Intermission 2000-2008 er en oppsummering av hans arbeid i dette tiåret, konkretisert ned i fem spor hentet fra ulikt hold. Intimidator er fra en LP-versjon av In The Pendulum's Embrace, Moving Violation fra en Touch-samler, A Final Kiss On Poisoned Cheeks fra en begrenset tolvtommer, The Strouhal Number fra en australsk samler, mens Iron Waves er tidligere uutgitt.

De 13 minuttene som utgjør åpningen Intimidator (sammen med Anthony Pateras på behandlet piano) er ikke direkte spennende, hørt med umiddelbare ører. Lang, sammenhengende feedback, med noe metallisk klangbrudd utgjør denne, der balansen mellom de tunge, nærmeste doom-ladde uttrykket og det abstrakte, ambiente forenes. Dette går som en rød tråd gjennom hele platen. Det er også de langstrukne droner som utgjør Iron Waves, som er mer formbasert (ikke akkurat melodisk, men dog) og Moving Violation. Det flotteste øyeblikket her er The Strouhal Number, som stammer helt tilbake til 2000. Her fanger Oren Ambarchi noe av den skjøre magien han også klarer å få ut av gitaren sin og slipper den ut i nærmest drømmeaktige sekvenser. 20 minutter lange A Final Kiss on Poisoned Cheeks starter med forsiktig knitter, som gradvis stiger i intensitet og viser hans forhold til mer støyende toner enn det som tidligere er avslørt her. Etter 14 minutter tones feedbacken ned, kaoset opphører og vi synker inn i avslutningen på en drøy tone som munner ut i varsomme klokkespill og cymbaler.

Intermission er ikke platen jeg ville startet med for å bli kjent med Oren Ambarchi. De allerede innvidde vil nok sikkert ha samlet til seg de fleste av disse sporene allerede, men det er selvsagt greit å ha dem samlet og med oppusset lyd på en CD. Dette er likevel ikke en utgivelse som faller mellom noen stoler. Ambarchis musikk gjør aldri det.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Robert Plant & Alison Krauss - Raising Sand

(Rounder)

Hvem skulle trodd at dette umake paret skulle stå for en av årets utgivelser? Ikke jeg i hvert fall.

Flere:

St. Vincent - Actor
The Thing - Garage