Live at Kongsberg and Other Unreleased Works

Calle Neumann

CD (2008) - Plastic Strip / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Post-bop

Spor:
NR1
NR2
Wind
No' surt og no' søtt
Boop boop
Blues
Didn't We
Kludder
Kalimera
There's No Greater Love
Ballade

Referanser:
Svein Finnerud Trio
Webster Lewis
Helge Hurum
Christian Reim

Vis flere data

Pepperfugl

Har du interesse for norsk jazzhistorie er det vanskelig å komme utenom denne.

Av Dag Erik Asbjørnsen

03.10.2008

Det tok lang tid, men nå på 2000-tallet har flere CD-utgivelser en gang for alle dokumentert at Calle Neumann er en av de største saksofonister innen norsk jazz.

I en tidligere anmeldelse av Live at Molde International Jazzfestival 1976 (utgitt på Jazzaway i 2004) hevdet jeg at han på sitt beste fint når opp til Jan Garbarek, og det står jeg for fortsatt. Forskjellen er bare at Garbarek ble signert av Manfred Eicher rundt 1970 og skaffet seg etter hvert et levebrød av jazzen, mens Neumann ikke platedebuterte som solist før i 2004.

En vedvarende interesse for norsk jazzhistorie har ført til at mange historiske øyeblikk har blitt tilgjengelige for flere det siste tiåret. Mye av dette har skjedd i regi av Lars Mørch Finboruds Plastic Strip, og denne utgivelsen er nok et eksempel på dette. Her samles tre NRK-sesjoner produsert av Erling Wicklund fra henholdsvis 1981, 1970 og 1974.

I starten (det vil si på 1960-tallet) spilte Calle mye rhythm & blues, soul og blues, blant annet sammen med The Sapphires, Public Enemies og Webster Lewis. Senere har han samarbeidet med en rekke jazz-storheter som Terje Rypdal, Dizzy Gillespie, Fred Nøddelund, Mal Waldron, Karin Krog, Svein Finnerud Trio, Helge Hurum og en rekke andre. Han var også representert på Plastic Strips utmerkede utgivelse med arkivopptak av Christian Reim.

Opptakene fra Kongsberg Jazzfestival 1981 er gjort sammen med Ola Calmeyer (piano), Kay Hartvigsen (bass), Tom Olstad (trommer) og en cellokvartett dirigert av Fred Nøddelund. Disse bestillingsverkene (skrevet av Neumann og Nøddelund) markerte Neumanns tilbakekomst til scenen etter noen stille år. Så vidt jeg vet, var hans forrige viktige opptreden på Molde Jazzfestival i 1976 (denne er også utgitt på CD). Årstallet tatt i betraktning oser dette fortsatt av varm og relativt myk 1970-tallsjazz av det melodiøse slaget med følsomt samspill der celloene gir en fyldig klangbakgrunn. Hyggelige saker dette, men tonene blir muligens litt for trivielle for noen.

Da er det mer trøkk i innspillingene fra serien Norske jazzprofiler fra 1970, der Neumann er i samspill med Nils-Peter Nyren (gitar), Terje Venaas (bass), Jon Christensen (trommer) og Earl Wilson (congas). Her flyter rytmene varmt rundt i kroppen og improvisasjonene er noe villere. En fargerik afrikansk pepperfugl ukjent for de fleste ornitologer fram til nå. Hadde det stått Blue Note på etiketten ville dette ha vært verdenskjent i jazzkretser. Særlig Boop boop er gull og burde bli kjent som Neumanns kjenningsmelodi.

Den siste tredelen av materialet er innspilt i 1974 med Jon Eberson (gitar), Venaas og Ole Jacob Hansen (trommer). Blant de fire sporene finner vi en versjon av Isham Jones' gamle jazzstandard There Is No Greater Love. Du vet det kanskje fra før, men jeg oppdaget i hvert fall at Hansen er en glimrende slagverker på disse opptakene. Jeg må nok sjekke ut den plata han spilte inn sammen med Kapstad-Johansen Quartet i 1980, flaut å ikke ha den!

Altså, har du interesse for norsk jazzhistorie er det vanskelig å gå utenom denne glimrende utgivelsen.