cover

The Number Of The Beast

Iron Maiden

CD (1982) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Heavy metal / Prog

Spor:
Invaders
Children Of The Damned
The Prisoner
22 Acacia Avenue
The Number Of The Beast
Run To The Hills
Gangland
Hallowed Be Thy Name

Referanser:
Saxon
Judas Priest

Vis flere data

Se også:
Iron Maiden - Iron Maiden (1980)
Killers - Iron Maiden (1981)
Piece Of Mind - Iron Maiden (1983)
Powerslave - Iron Maiden (1984)
Live After Death - Iron Maiden (1985)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Himmel & Helvete

Styrken i Maidens klassiker ligger jevnt fordelt mellom det historiske og det musikalske.

Det er blitt sagt og skrevet mye i undring rundt hva som var grunnen til at Paul Di'Anno forsvant fra Iron Maiden i september 1981. Ble han sparket? Gikk han frivillig? Var det stoff eller alkohol inne i bildet? Iron Maiden burde nok selv hatt den største skjelven i forhold til et såpass radikalt grep: Riktignok var Di'Annos stemmeregister noe begrenset, og likeledes appellen som lå knyttet til hans karakteristiske opptredener i bar, hvitblek og kvapsete overkropp. Likevel kommer man ikke utenom at han var et sentralt identitetselement i årene der Maiden bygde seg opp fra pub-rockband til stadionband. Hvor uelegant Di'Anno enn var i sin fysiske fremtreden, tilførte han Maiden live en uhøytidelig, keitete og jovial sjarm, samtidig som den whiskey-slitne stemmen leverte der den skulle innenfor det tidlige Maiden-repertoaret.

Mange har forsøkt å grunngi Di'Annos avgang med at bandet trengte en ny og bedre vokalist for å takle nettopp overgangen mellom pub og stadion. Maiden har på sin side aldri dramatisert eller bygget opp under disse spekulasjonene. De sparsommelige uttalelsene rundt utskiftningen av vokalist har gått på to relativt nøkterne elementer: 1. Di'Anno utviklet alkoholproblemer. 2. Alkoholproblemene gjorde det vanskelig å samarbeide. Dette korresponderer bra med Di'Annos egne uttalelser om bruddet fra 1987: "I had a few personal crisises going through my life at the moment, and it was a little difficult to sort of get my act together. I was also getting a bit desillusioned with was going on with me and, you know, some of the stuff in the band, and I thought the best option for me was to walk out instead of getting in the band's way. And the band was thinking that at the same time... so when we we all actually met up it was quite interesting, to say the least. We just decided to sort of call it a day and part company, basically."

Å skifte vokalist var en risikabel affære for et band i Maidens posisjon i 1981. Under årets 113-datoers verdensturné hadde Maiden og en økende skare av interesserte musikkjournalister merket seg at konsertene forløp under en uvanlig mengde naturlig aksept og energi mellom sal og scene. I og med at Maiden på denne tiden ikke hadde hatt noen singel-hits av nevneverdig størrelse, ble derfor mange av artiklene rundt bandets liveopptredener preget av en undring til deres popularitet, paret med euforiske ordstillinger og spontane utkåringer som "metallens mest lovende". Hvordan følger man opp en slik respons når man befinner seg i et vokalistbytte? Det er her Maiden tok en dristig 90-graders sving av et karrierevalg: I stedet for å lete opp en direkte arvtager til Di'Annos stemme og personlighet, gikk de for en med større båndbredde og frekvensregister - en som ville utgjøre en betydelig endring både i bandets sound og liveopptreden.

Ønsket var konkret men kinkig: Maiden ville rappe vokalisten til Samson. Bandet sendte derfor avgårde manager og talsmann Rod Smallwood for å fortelle Bruce Dickinson at han var på feil spor, og at Iron Maiden var det rette. Dickinson hadde faktisk allerede vært klar for jobben i et års tid, men han kjørte en "hard to get" forhandlingslinje, der han ga Smallwood klar beskjed om at han ikke ville gå inn på noen kompromisser for å følge opp Di'Annos stemme eller person. Det første møtet mellom Dickinson og bandet kort tid etter viste imidlertid at hans harde frontlinje var et spill for galleriet: Med en felles interesse for hyppige svingninger av begere med øl, vokste de raskt sammen til en enhet - en enhet som var mer bekymret for om "ukepengene" rakk uka ut enn for hvor vidt de kom til å legge verden under seg med sitt neste verk.

The Number Of The Beast er allerede utallige ganger blitt opplest og vedtatt som et av metallens fineste øyeblikk. Nyanser er trukket fram, opp og ut, og med henblikk på satanist-kontroversen som fulgte i farvannet av tittelkuttet, er albumets tekster blitt både over- og undertolket i så vel rettsaler som hundretusentalls gutterom verden over. Det er derfor vanskelig å bidra med noen ny viten i omtale av dette albumet, men for kontinuiteten i min gjennomgang av Maidens fem første album vil jeg kleise til med noen personlige betraktninger.

Perioden opp mot TNOTB var på mange måter en "tabula rasa"-fase. Det akkumulerte repertoaret fra de første årene lå fordelt på Iron Maiden og Killers, og omfattende turnering hadde midlertidig stoppet konsentrasjonen rundt skriving av nytt materiale. Innspillingen av TNOTB forløp derfor under et temmelig stort kreativt press. I dette perspektivet er det litt moro å kikke tilbake på at albumet er det eneste der alle bandets medlemmer beviselig bidro i utformingen av nytt materiale, og at studiorundene ofte var en løpende brainstorming rundt idéer og utspill fra de enkelte. Dickinson står riktignok ikke kreditert som låtskriver, men det var for eksempel han som i ren frustrasjon kom opp med det briljante trommeoppspillet på The Prisoner. Clive Burr bidro med Gangland i samarbeid med Smith, og Total Eclipse i samarbeid med Harris og Murray - en flott låt som noe ufortjent ble kuttet fra albumet og plassert på B-siden til Run To The Hills-singelen. (Sporet er inkludert i låtrekka på 1997-remasteren av TNOTB.)

Det er imidlertid Adrian Smiths co-arbeider med Steve Harris som er de mest positivt overraskende nyvinningene i denne Maiden-dugnaden. Smith hadde nå fått tilpasset sitt ettertenksomme gitarspill til Maidens uttrykk, og oppmuntret av Harris begynte han i tillegg å gi seg til kjenne som en viktig ressurs i bandets låtflora. Først tok han tak i Dickinsons trommeoppspill og førte det inn i det drivende riff-o-ramaet som nå er klassikeren The Prisoner (hør Smiths spenningssettende dis-korder mot Harris' bass på 2:59, og hans flotte triol-spill på 3:43). Resultatet ble likevel hakket sterkere da Harris spurte Smith om de kunne hente fram en låt fra dagene hans i Urchin. Sammen strukturerte de Smiths komposisjon inn mot Maidens karakteristiske 90-graders vendinger (genialt ved 1:32, 3:21, 3:48 og 4:33), og voila: 22 Acacia Avenue - The Continuing Saga of Charlotte The Harlot. Tematisk er det altså en fortsettelse av Murrays Charlotte The Harlot fra debuten i 1980, og med linjer som "Abuse her, misuse her, she can take all that you've got" er det vel ikke så rart at Maiden falt inn under kritikken av metall som en genre med et noget skjevt syn på kvinner. Noen genial tekst er det ikke, men jeg vil likevel påstå at kritikken var noe forhastet og drevet fram av en tendensiøs demonifisering av metallen. For det første er ikke tekster om kvinner særlig fremtredende i Maidens repertoar. For det andre er tekstlinja over en del av låta der Dickinson gjengir Charlottes rykte blant allmennheten. Hvor klønete og naivt det enn er formulert ville nok kritikerne roet seg noe dersom de tok seg tid til å lese de siste linjene der "fortellingen" slår over i første person:

"All the people that love you, don't cast them aside
All the men that are constantly drooling
It's no life for you, stop all that screwing
You're packing your bags, you're coming with me"

Den mest sentrale komponisten er fremdeles Steve Harris og verkene han drev fram på egen hånd. Med Hallowed Be Thy Name presenterte han ikke bare en ufattelig god låt - en låt så populær blant fansen at den fremdeles er obligatorisk i Maidens live-sett; det er også en av hans beste tekster. Låta presenteres fra perspektivet til en mann som venter på henrettelse ved hengning, og gjennom noen få verselinjer formidler Harris effektivt et innblikk i de siste eksistensielle tankene før møtet med døden:

"When you know that your time is close at hand
Maybe then you will begin to understand
Life down here is just a strange illusion"

I seg er det en universelt appellerende og relativt vakker tekst som signaliserer både tro, håp og et drømmende syn på tilværelsen. Teksten til det i mine ører litt forslitte tittelkuttet var på sin side en uheldig krutt-tønne som ga Maiden et rykte som satanister - et rykte det var like naivt av som vanskelig for bandet å tilbakevise, så langt Maidens album- og singelcovre konstant var preget av monstermaskoten Eddie. Kristne grupperinger og moralens voktere viste seg likevel å være Maidens beste kumpaner innen PR. Satanist-ryktet trakk til seg en horde av tendensiøse unggutter med foreldreopprør i blikket, og i og med at de fant et meget godt album solgte det i bøtter og spann via jungeltelegrafen. Kontroversen nådde et klimaks mot jul 1982, da et ungt metallhode ofret en venn og deretter begikk selvmord i London. Lokalet var overstrødd med tekstbiter fra The Number Of The Beast, og ved morderens hånd fant man tekstutdraget fra Hallowed Be Thy Name som er sitert ovenfor.

TNOTB ER et interessant album, men dessverre nesten mer på grunn av historiene rundt enn for musikken. Musikalsk sett ligger det for min del et godt stykke unna favorittstatus i Maidens katalog sett under ett. For all del, det er noen veldig gode låter her, men det er også noen spor som ikke har tålt tiden siden jeg traff albumet for 21 år siden, sånn som rutine-metalleren Gangland og det arketypiske "ridende-rytter-til-hest"-eposet Run To The Hills. I motsetning til de fleste syns jeg imidlertid at det oversette kuttet Invaders er et fint og energisk innslag i albumet som helhet. (Låtskriver Harris uttalte i 1988 selv sin misnøye med denne låta.) Ikke noen klassiker, men faktisk ganske interessant når du hører den relativt komplekse vokale oppdelingen av verselinjene mot de brudne underliggende riffene.

TNOTB er imidlertid mest interessant fordi det viser at Maiden, som et sterkt voksende band, klarte å aksellerere oppslutningen ytterligere etter noe så radikalt som et bytte av frontmann. Noen eldre fans av bandet hevet riktignok innsigelser mot Dickinsons inntreden i bandet - derav tilnavnet "The Air Raid Siren" - men de var forholdsvis få. Det "nye" Maiden skilte seg fra det "gamle" ved å være befridd for påvirkning fra punken. Det hadde masse vokal hyling, det var spilleteknisk utstudert og forfulgte i større grad sammensatte låtstrukturer med gjennomsnittlig lengre spilletid. Med dette i bakhodet, nå 21 år etter, finner jeg det først og fremst fenomenalt merkverdig at bandet kunne foreta en så stor sound-endring, og samtidig beholde tidligere fans parallelt med et eksplosivt tilsig av nye. Men som nesten sagt; Satan og Eddie må nok tildeles sin del av æren for akkurat det.

comments powered by Disqus

 



Sindre
2004-02-17The Number Of The Beast er det beste...

The Number Of The Beast er det desidert beste Iron Maiden albumet!! Det var jo tross alt det store gjennombruddet deres!! Takk for og ha skrevet så mye om Maiden. Du skriver veldig mye bra, selv om jeg er uenig i at TNOTB ikke er på favoritlista, men det er min mening.. Up The Irons!!

Joakim
2005-01-27Vel

Sannheten bak Pauldianno tror jeg ikke er alkoholen, som de sa den gangen "vokale endringer" var bare for å skjerme og alkoholen var heller ikke den store stygge ulven. Paul klarte ikke mere og han brukte både speed og kokain. Han latet til og med at han besvimte før opptredenene på killers world tour! Les run to the hills biografien mye interessant!

Espen
2008-05-12Hallowed be thy name er tidenes meatal sang!

Faktisk...

Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK ...
29.08.14 - 10:51

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: