cover

No Rest For Ghosts

Minus Story

CD (2005) - Jagjaguwar / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Psykedelia / Indiepop / Lo-fi

Spor:
I Was Hit
Knocking on Your Head
Ringing in the Dark
Hold On
Little Wet Head
Waking Up
Will I Be Fighting?
There is a Light
To the Ones You Haunted
In Our Hands

Referanser:
Neutral Milk Hotel
Modest Mouse
The Decemberists
Olivia Tremor Control
Of Montreal
Elf Power
Circulatory System

Vis flere data

Se også:
The Captain is Dead, Let the Drum Corpse Dance - Minus Story (2004)
Heaven and Hell - Minus Story (2005)
My Ion Truss - Minus Story (2007)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Syretropp

Missouri/Kansas-bands svimlende pop-syre iblandes akkurat nok base til at løsningen blir jevnere, men også hakket mindre brennende.

Det du trenger å vite om Minus Story er dette: Last ned, stjel, eller aller helst kjøp forrige plate The Captain is Dead, Let the Drum Corpse Dance, bare for å få hørt trekløveret av spor 4 til 7. Med snurrige neo-psykedeliske arrangement av fengende pop-låter samt en bærende ingrediens av klaustrofobisk desperasjon og brennende håp i Jordan Geiger såre vokal, ble akkurat disse sporene både ytterst personlige, og personlige favoritter. Spesielt Joyless Joyless fra nevnte plate var nettopp det tittelen henspeiler, klarest i det Geiger presset fram tekstlinjene som om det sto langt mer på spill enn hva han egentlig var i stand til å uttrykke. De to andre foreløpende spor inneholdt altså også denne samme trykkende nærheten tatt til svimlende multi-instrumentale høyder, alle med en så kraftig tilstedeværelse at de andre mer lavmælte og utsvevende låtene bleknet i forhold.

Det du trenger å vite om No Rest for Ghosts er, på tross av at plata kanskje er bandets jevnt beste utgivelse, at den innehar ingen høydepunkt som når helt opp til nevnte Joyless Joyless, men allikevel leverer spor langt bedre enn The Captain is Dead på sitt mest kjedsommelige. For selv om Minus Story på sitt beste både kan dra i hjerterøtter og rykke i danseføtter, og gjerne samtidig, er det en følelse på No Rest for Ghosts av et band som holder ørlite tilbake, som dermed går klar av både den "uoffiselle" debuten Moebius Syndromes ufokuserte utblåsninger og The Captain is Deads utilslørte utleveringer.

I så måte forholder allikevel Minus Story seg til Elephant 6 kollektivets neo-psykedeliske lo-fi mentalitet på den mest fremtredende måte; når verken mangel på innspillingslokale, sangferdigheter eller virtuositet generelt kunne hindre noen fra å levere litt av seg selv og vrenge litt av sitt hjerte. Minus Story tar vare på dette, samt medbringer en ekstensiv instrumentliste bestående av xylofoner, blåsere, piano, håndklapp og utallige trommesett til et resultat som hinter til at det kanskje er øvingslokalet i mors kjeller som etter hvert ble ombygd til bandets studio.

De medførende utfall er ofte fortreffelige, som Ringing in the Darks trommekorps-perkusjon, og Hold Ons såre korende innledning; men i det låtene strippes ned og må alene bæres av Geigers vare stemme avslører lo-fi-fremgangsmåten låtenes arrangement, og ikke deres intime budskap, som bandets mest sårbare særpreg.

For ellers fokuseres det på menneskelighetens mørkere sider, med dystre observasjoner rundt død og fortapelse fortalt gjennom stilisert billedbruk av håndtegnet art - eller håndsydd, for den saks skyld, som albumomslagets broderte rosa hodeskalle bevitner. Det er altså ikke uten glimt i øyet at Minus Story romantiserer det makabre og glorifiserer det morbide, fornøyelig selvironisert gjennom tekstlinjer fra låten There is a Light: "There is a song that you hear when you die / No clapping of hands and voices on high".

Det betryggende med No Rest for Ghosts er at albumet hinter til at Minus Story en dag kommer til å gi ut en plate som definitivt vil blåse sokkene av oss. Det som ikke er betryggende er at dette albumet neppe vil komme før Minus Storys siste sukk, akkurat i det de presser fram sine siste toner på dødsleiet, når de relaterer seg til døden ikke med morbid fasinasjon, men med reell frykt, med genuin redsel. Fram til da er det sant som de selv avslutter innlederen I Was Hit: "It's not the end". Men når Minus Story synger akkurat det samme på deres kommende potensielle mesterverk, vil det ikke være foruten et element av total fortvilelse og endelig fortapelse, en likeså definitiv som definerende konklusjon vi på No Rest for Ghosts bare aner konturene av.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Monster Mike Welch - Cryin' Hey!

(DixieFrog)

Unge og lovende Mike Welch kommer ut av det blå og leverer fra seg noe så deilig som en komplett, moderne bluesplate.

Flere:

Tom Waits - Blood Money
Atomic - Boom Boom