cover

Each Day a Lie

Ainara LeGardon

CD (2005) - Winslow Lab

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Voksenrock / Folk / Visepop

Spor:
Hope Defeated
The Winter Sun
Dry Years
Each Day a Lie
Last of Your Hopes
Real
Needed
A Second of…
Without

Referanser:
The Walkabouts
Midnight Choir
Lincoln
Gravenhurst
Chris Eckman

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Blue moods from Spain

Melankoliens årstid nærmer seg, og igjen vil Eckman og DeLoner ha en finger med i spillet når lydsporet skal lages.

Al De Loner (Atle Bystrøm) er kanskje den fremste norske eksponenten for melankolsk musikk. Han har bidratt på en rekke prosjekter, og i tillegg vært fast leverandør av vidunderlig melankoli sammen med resten av Midnight Choir.

Chris Eckman er kanskje den fremste utenlandske eksponenten for melankolsk musikk. Han har bidratt på en rekke prosjekter og i tillegg vært eksponent for lignende musikk sammen med resten av Walkabouts.

Likheten mellom disse to artistene er slående. Det meste de har vært borti har hatt særpreg og kvalitet stemplet på seg. At begge disse er aktører på dette albumet, gjør at forventningene blir veldig høye.

Som forventet er dette en samling sanger av det lavmælte og melankolske slaget. Spesielt likhetstrekkene med Walkabouts åpenbarte seg allerede fra spor én. Det er skjørt, stemningsfullt, og med en yndig kvinnelig vokal. Men etter hvert som albumet skrider frem eksponeres også nedturene. Sangene mangler særpreg, og det viser seg å være Each Day a Lie sin store svakhet. Takt, tone og stemning er den samme gjennom hele albumet og det blir etter hvert dørgende kjedelig.

Produksjonen gjør heller ikke noe for å heve platen. Den bidrar heller til å gjøre lyttingen til en monoton og forutsigbar affære. Der Midnight Choir og Walkabouts er mestere til å male de rette lydbildene med produksjonsmessige finesser og krumspring, blir dette lerretet malt svart som natten fra første tone. Det høres samtidig tamt ut, uten de detaljene en slik plate trenger.

Vokalen er også tam og uten nyanser. Ainara LeGardon evner ikke å formidle den rette stemningen til tross for tekster som er fylt med så mye tristhet og desperasjon at det nesten gjør vondt å høre på.

Men noen kvaliteter har tross alt denne platen. Ainara LeGardon viser på flere av låtene at hun er en habil låtskriver. Hør bare på tittellåten eller den nydelige Needed. Disse kan nok egne seg ypperlig som følgesvenn en mørk og fuktig høstkveld. Dessverre blir platen samlet sett en ganske kjedelig affære.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Rockettothesky - Medea

(Trust Me)

Iskald og stemningsfull tragedie, fra en musikalsk dramaturg som ikke bare kjenner teorien, men også kan spille musikken.

Flere:

William Hut - Versus the End of Fashion Park
Efrim Manuel Menuck - Plays "High Gospel"