cover

The Cult is Alive

Darkthrone

CD (2006) - Peaceville / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Black metal

Spor:
The Cult Of Goliath
Too Old, Too Cold
Atomic Coming
Graveyard Slut
Underdogs And Overlords
Whisky Funeral
De Underjordiske
Tyster På Gud
Shut Up
Forebyggende Krig

Referanser:
Enslaved
Emperor
Mayhem
Carpathian Forest

Vis flere data


Nokturn krigserklæring

Om Darkthrones nye plate og hvordan forandring og fravær av forandring kan være to sider av samme sak.

1991: Darkthrone er lei av å befinne seg i death metal-båsen, som har blitt mer og mer standardisert og utvannet. For å ta avstand fra trenden og gjenvinne sin kontakt med det ekstreme foretar bandet et radikalt skifte ved utførelsen av sitt andre album. Da plateselskapet Peaceville mottar platen som skal utgis, blir de "fucking completely shocked", som sjef Hammy i ettertid velger å ordlegge seg. Etter noe om og men blir A Blaze in the Northern Sky gitt ut, en nokturn krigserklæring, en totempåle til mørkets totalitet, i dag stående som en kreativ utblåsning av uvurderlig historisk signifikans og et av de aller, aller ypperste black metal-dokumenter.

2006: Darkthrone er 20 år og har returnert til Peaceville etter flere år på norske Moonfog. I januar gir de ut sin første singel noensinne; første uke i salg går den inn på ellevte plass på VG Topp 20-listen, mellom Madrugada feat. Ane Brun – Lift Me og Real Booty Babes' Since U Been Gone. De blir intervjuet via telefon på nevnte hitlistes TV-sending. En måned tidligere stiller bandets sjefsideolog Fenriz opp i Aftenposten med ski på beina og tips om turløyper i Nordmarka i baklommen. Få dager etter plateutgivelse besvarer bandet spørsmål i et nettmøte på Dagbladets nettsider. Ja, og tidenes første Darkthrone-video ser dagens lys.

Det følgende vil handle om The Cult is Alive samt at det som på tendensiøst vis insinueres med avsnittene ovenfor, overhodet ikke er tilfelle.

Nyere Darkthrone har i økende grad utforsket (om man kan bruke det ordet om dette bandet) kontaktflaten mellom black metal og pønk, funnet fellespunkter og konstruert musikken rundt disse. "Less is more" er det åpenbare svaret på hvordan de to sjangrene finner hverandre: Her finnes ikke rom for utagerende teknikk, låtstrukturer eller produksjonsarbeid. Linjene divergerer imidlertid kraftig hvis man ser på riffarbeid og musikkens fremdrift. Der hvor pønk baserer seg på rimelig tradisjonelle blokker av power chord-riff og en aktiv rytmikk, er black metal gjerne en strøm av lyd, en kontinuerlig bevegelse fra start til mål uten propellerende punkter underveis. Man kan tenke seg at pønk løper bortover, mens black metal glir. The Cult is Alive kombinerer på sett og vis disse to måtene å bevege seg på. Fenriz har tydeligvis gått bort fra å bedrive anti-tromming og driver musikken fremover med en teknikk og variasjon man ikke har kommet til å forbinde mannen med. Det synkoperes, lages overganger og endres rytmekonstruksjon over en lav sko, men aldri unødvendig eller redundant; dette spillet er uhyre presist og vitner om en musikkforståelse man ikke tilegner seg uten videre.

Gitarspillet består i hovedsak av enkle tremolospilte power chord-rekker som gjerne baserer seg på en repetert pedalakkord, denne avbrytes av andre akkorder, og slik ivaretas både black metalens flytende monotoni og pønkens rytmiske fremdrift. Det er ved avvik fra denne formelen at pønk-influensene kommer tydeligst til syne, for eksempel i hovedriffet i Tyster På Gud, som unngår bruk av pedalakkord og i stedet skifter hurtig mellom posisjoner på fingerbrettet. Andre sanger er igjen mer klassisk Darkthrone, som De Underjordiske. Nå, observasjoner rundt black metal- versus pønkriff er muligens ikke videre interessant; hovedsaken er at symbiosen mellom dem er velfungerende og fri for kollisjoner, en kan noe flåsete si at Nocturno Culto atmosfærisk sett har funnet et slags krysningspunkt mellom natur og skitne gater. Mer interessant er det å registrere at mannen har gått tilbake til å drysse gitarsoli oppå riffene. Soliene er uslepne og later til å være førstetagningsprodukter, kanskje endog improviserte. Graden av melodiøsitet og struktur er dog høyere enn den var for ti-femten år siden, og lyn-i-natten-effekten slik den artet seg på for eksempel A Blaze in the Northern Skys tittelspor, er fraværende. Med unntak av enkelte nærmest Kerry King-lignende utskeielser som danner velplasserte streker på rifflerretet, er ikke solospillet kapabelt til å skape de store bølgene hos undertegnede.

Mer imponerende er da platens lyrikk. Fenriz har gjennom årenes løp utviklet seg fra det banale og sjangertro til mer og mer å finne en personlig stemme; på The Cult is Alive fremstår han til tider som en forstyrret, grovkornet poet med sans for det uventede:

Ghost riders of Europe
Clan of exclusion
De frafalne
Stein i åkeren

("De Underjordiske")

Nye former for totalitær tenkning
Hånd i hånd med stagnerende nedrustning, HAHA
Du, fåfengte kontrafaktiske historieskriver
You should be fed to the living dead of Nairobi

(Tyster på Gud)

Flere av tekstene virker å være skrevet med assosiasjonsteknikk og lar seg (heldigvis) ikke redusere til noen entydig mening. Ordvalget og billedbruken er derimot så slående at det som kommuniseres er en stemning, et mørkegrått filter man ser verden med. Kombinasjonen av norsk og engelsk i samme tekst gir økt tyngde til begge språk, linjeskift med påfølgende språklig transformasjon tilfører en dynamikk som hever teksten. Kanalisert gjennom de alltid like intense skrikene til Nocturno Culto antar lyrikken enda en ny dimensjon. Jeg kommer for øvrig ikke på noen annen person som kunne ha skrevet "kontrafaktisk historieskriver" i en sangtekst, verken innenfor black metal eller andre sjangre.

Til tross for mangetydigheten som gjør seg bemerket på platen, er det enkelte passasjer som relativt enkelt lar seg tolke. Det foretas nemlig en hånlig nedvurdering av kollegaer, noe som er uvanlig i black metal, hvis tekster gjerne tenderer mot det mer høytsvevende, nærmest kvasi-spirituelle (og kristenfiendtlige). Darkthrones selvhevding og drittslenging sender mest av alt tankene til maskulin hip-hop-markering:

Nothing to prove
Just a hellish rock'n'roll freak
You call your metal black
It's just spastic, lame and weak

(Too Old Too Cold)

I'll stick to my guns
Now you stick to yours
(…)
You copy my style
And you call yourself a man

You want a piece of me?
Yeah, you do

(Shut Up)

Men mot hvems ansikt sendes nevene? Man får en følelse av at aggressiviteten ikke (primært) er rettet mot de kommersielle aktørene innen black metal-idiomet (hvilket ville vært sammenlignbart med å slå et barn), men snarere mot diverse band som har kommet til i senere år og forfekter en formalistisk "nekro" og "true" ("tr00" for de aller mest innbitte vinterhordene, også kalt øst-europeere) holdning som for veteraner som Darkthrone mest av alt må fremstå som et fattig forsøk på å avansere mot alfahann-posisjonen. Fenriz og Nocturno Culto konsoliderer sin stilling og viser at de gamle er eldst gjennom et i grunnen forbløffende enkelt og tilsvarende effektivt grep: De går lenger og lenger tilbake i det historiske ekstremmetallkartet - forbi andrebølge-svartmetallen de selv var med på å definere og som disse nyere bandene sverger til - og legger seg opptil førstebølgen, 80-tallsversjonen av black metal. "Dere vokste opp med oss – her er hva vi kvesset ørene på. PS. Dra til helvete." er budskapet. Too Old, Too Cold. Distanseringen effektueres ved simpelthen å vise tilhørighet til en "old school" som er eldre enn de andres; posørene har kanskje annektert andrebølgeuttrykket, men førstebølgen er utenfor deres nærmeste referanseramme og dermed også rekkevidde. Hyperindividualisten Fenriz har sagt at flauheten over å ha seilt under nordisk black metal-fanen, hvis design i stor grad må krediteres en annen person (i.e. Euronymous), er Darkthrones "intellektuelle unnskyldning for å gå Motörhead". The Cult is Alive avdekker at misnøye med etterfølgerne, især deres konformitet, gjerne er en vel så stor faktor.

Retrofikseringen er ikke bare instrumentell i opprettelsen av skillet mellom Darkthrone og de andre, men også i den relaterte poengteringen av at black metal ikke bare skal unngå progressivitet, altså være statisk, men også være bent frem "regressiv". Darkthrone anno 2006 gir inntrykk av å være direkte nostalgiske; utsagn fra den alltid velfungerende aforismeautomaten Fenriz av typen "I'd rather listen to Modern Talking than modern metal" bidrar til å understreke hva det dreier seg om. Darkthrone er gretne, gamle reaksjonære menn, og det kler dem. Arrogansen, selvfornøydheten og nedvurderingen av det øvrige black metal-feltet som gjennomsyrer platen, er en om enn ikke adekvat, så i hvert fall brukbar erstatning for kulden og den bekmørke stemningen fra tidlig nittitall. Energien i dag bunner i en aggresjon med retning og menneskelig fortegn fremfor den koordinatløse og tilnærmet uforklarlige drivkraften som eksisterte på gamle utgivelser.

Det tidligere evige og bunnløse mørket har i tillegg blitt brutt av stråler av solid trygghet. Darkthrone har kommet til et punkt hvor de hever seg over black metals konvensjonelle kjepphester og gjennom det kommer enda nærmere kjernen i sin egen oppfatning av ideologien: religion? Lagt ut om og angrepet til det programmatiske og kjedsommelige, så Fenriz skriver i stedet linjer som "Det sekulære tyranniet / Tyster på Gud". Satanisme? De eneste gangene den falne engel nevnes, er under nevnte diskreditering av kollegaer: "Are you Satan? / I don't think so (…) Satanism is lost on you". Militant hengivelse til sjangeren? Presseskrivet i forkant av platen inneholdt følgende proklamasjon: "Call it BLACK METAL or EVIL ROCK, I don't care" – Fenriz 2005. Skog/natur? Tilstedeværende på bilder, men dramatiske fakter med hendene og hyling mot månen nattestid utgår til fordel for avslappet posering med Ringnes-ølbokser i dagslys. Opprettholdelse av et image som ond, i favør av menneskeartens snarlige død? Vel, det bringer…

...oss tilbake til start. Darkthrone lar seg intervjue på Topp 20, gir råd om hvilke skiløyper som egner seg best for familier osv. For flere år siden, som en kommentar til forestillingen om at en black metal-utøver må oppføre seg diametralt motsatt av en kristen person, sa Fenriz: "Det er bare piss. Vi kan gjøre hva faen vi vil." Det er sant, og særlig for Darkthrone i 2006. De er ubestridte mestere, de har ingenting å bevise, som de selv sier. Den eneste ledestjernen de trenger å følge, er sin egen idé om hva som er rett og galt, bra og dårlig. Individualisme og black metal-ideologi skåret inn til beinet.

1991: Darkthrone ligger et steg foran resten av feltet fordi de distanserer seg fra en sjanger som har blitt konform og ensrettet.

2006: Darkthrone ligger et steg foran resten av feltet fordi de distanserer seg fra en sjanger som har blitt konform og ensrettet.

Enkelte ting forandrer seg ikke.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kullrusk - spring spring spring spring spring

(Moserobie)

Med Per 'Ruskträsk' Johansson og Jonas Kullhammar i spissen, har Kullrusk for alvor utvida det tradisjonelle bruksfeltet for saksofon og klarinett.

Flere:

The Core & Nils Olav Johansen - Blue Sky
Os Mutantes - Mutantes ao Vivo: Barbican Theatre, Londres 2006