cover

Spirit in the Dark

Aretha Franklin

CD (1970) - Atlantic / Rhino / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Soul / Blues / Funk / Gospel

Spor:
Don't Play That Song
The Thrill is Gone (From Yesterday's Kiss)
Pullin'
You and Me
Honest I Do
Spirit In the Dark
When the Battle Is Over
One Way Ticket
Try Matty's
That's All I Want From You
Oh No Not My Baby
Why I Sing the Blues

Referanser:
Otis Redding
Candi Staton
Wilson Pickett
The Supremes

Vis flere data

Se også:
The Queen In Waiting - Aretha Franklin (2002)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Arethas hyllest til friheten

Aretha Franklin-klassiker om oppbrudd og vekst.

Noen plater passer når du er glad. Andre passer når du er nede, melankolsk eller ettertenksom. Spirit in the Dark er en plate jeg vil anbefale til alle som har gjort det slutt med kjæresten, eller har blitt dumpet av kjæresten, eller er på vei ut av et forhold, eller som merker at kjærligheten holder på å forsvinne.

Arethas Spirit in the Dark er nemlig en plate som handler om oppbrudd. På engelsk har slike plater en egen sjangerbetegnelse: "Break-up records". Jeg vet ikke om vi har noe tilsvarende ord på norsk? Uansett: Det handler, på mange av låtene, om oppbrudd. Om noen som går. Om kjærlighet som forsvinner. Men ikke bare: Også om kjærlighet som kommer. Om noe nytt. Om muligheter, om nytt liv. For det er dette som gjør Spirit in the Dark til en eksepsjonell plate: Selv om den handler om tapt kjærlighet, så vibrerer den av glede, av selvbevissthet og av tro på fremtiden.

La oss kort tenke på annen plate (i en helt annen sjanger): Becks deilige, melankolske, vàre og stille plate fra 2002, Sea Change. Den handler også om oppbrudd. Men her er tonen en annen. Låtene på denne preges alle av melankoli og sorg. Noe er tapt, noe er ugjenkallelig forbi, forteller Beck med tekst og musikk. Og det er sant: Et oppbrudd er et tap. Noe som aldri kommer igjen er blitt borte. Men ikke bare. Det er et tap, ja, men også noe mer: En mulighet for forandring, for vekst, for nytt liv. Det er den dimensjonen som preger Spirit in the Dark. Allerede tittelen er talende: I mørket finnes det noe, ånd eller lys, kall det hva du vil, som peker ut av mørket. Mot lyset. Mot det nye livet.

Aretha spilte inn de fleste disse sangene i 1970, etter at hun hadde skilt seg fra sin tidligere mann og manager, Ted White. Vi skal være forsiktige med å blande kunst og liv for tett sammen. Likevel er det umulig å ikke forstå platen i lys av dette. Aretha synger til en viss grad ut fra egne erfaringer i det som var hennes beste periode. Hun spilte inn massevis med plater. Omtrent alle ble hyllet av kritikerne og elsket av publikum. En av hennes senere fikk talende nok tittelen Young, Gifted and Black - for det var dét Aretha var på denne tiden. Fremdeles ung, bevisst på sin svarte kulturelle arv, og velsignet med en stemme som var alle steder på en gang; altomfattende, gjennomtrengende og intens.

Hun var best. Og hun visste det. Så for henne var ikke bruddet med White noen katastrofe, snarere betydde det mer frihet og større muligheter. Dette kan vi merke allerede på det første sporet, den kjente Don't Play That Song. Egentlig er det en trist sang. Aretha forteller om et forhold som er slutt, og alle de triste minnene hun sitter igjen med. Men hun synger om det på en jublende, nesten ekstatisk måte! Og slik fortsetter det. The Thrill is Gone er en drøy blues-låt som tidligere var spilt inn av B.B. King, og er den mest eksplisitte på platen: "The thrill is gone [...] and I'm free, free at last..." nærmest roper Aretha ut. Andre høydepunkt er You and Me og That's All I Want From You, mer tradisjonelle kjærlighetssanger, som kanskje henspiller på det nye forholdet Aretha innledet etter bruddet med White. For platen handler ikke bare om tap, men også om nye muligheter - deriblant muligheten for ny kjærlighet.

Aretha Franklins ettermæle er blandet. En del mener at hun er soulens desiderte dronning, med en stemmeprakt og musikalsk intuisjon som få har matchet. Andre mener at hun bare var en "syngedame", som i en heldig periode traff gode produsenter og gode musikere. En av grunnene til at noen avfeier Aretha Franklin som en syngedame er at en del av hennes plater, selv de beste, kan ha et sammenrasket preg. Fellesnevneren er fengende melodier, frekke komp og Arethas stemme. Derfor er det mange som bare kjenner til Franklin gjennom best of-samlinger. Men Spirit in the Dark skiller seg ut. Den er slett ikke sammenrasket. Ikke bare er det et tema som går igjen, også musikalsk henger det sammen. Det er både "blåere" og mer funky enn på hennes tidligere plater, som var mer preget av pop og soul. Dessuten er det sannsynligvis den platen der Aretha bidrar mest selv. Hun skrev seks av sangene, og spilte piano på ni - mer enn på noen av hennes andre studioalbum.

Spirit in the Dark inneholder færre hits enn andre Aretha-plater. Her er det ikke noen Respect, ingen Eleanor Rigby eller Chain of Fools. Likevel synes jeg at det er en av de mest slitesterke platene hun har gitt ut. Det har gått tre-fire år siden jeg først hørte denne platen, og jeg vender fremdeles tilbake til den med jevne mellomrom. Nå, i skrivende stund, når høstmørket holder på å senke seg, har jeg igjen vendt tilbake til den. For denne platen sier, rett og slett, at ting blir bedre. At oppbrudd kan være en mulighet til vekst. Og sist men ikke minst: Den sier det på en utrolig fengende måte.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fila Brazillia - Jump Leads

(Twentythree)

To brazillianerne viser vei hvor andre chillout-mekkere faller av lasset. En elektronisk høydare!

Flere:

Belle & Sebastian - Push Barman to Open Old Wounds
Harmonica Sam - Rocker No.1