cover

Heathen Chemistry

Oasis

CD (2002) - Sony Music / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Pop

Spor:
The Hindu Times
Force Of Nature
Hung In A Bad Place
Stop Crying Your Heart Out
Songbird
Little By Little
A Quick Peep
(Probably) All In The Mind
She Is Love
Born On A Different Cloud
Better Man

Referanser:
Neil Innes
The Beatles
The Rutles

Vis flere data

Se også:
Don't Believe the Truth - Oasis (2005)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Brakkvann

Når noen fra Manchester prøver å bli noen fra Liverpool (del 5).

Dersom man nærer et gjennomsnittlig godt forhold til genren rock, er det vanskelig å underslå påstander om at Oasis har gjort et og annet sjakktrekk gjennom diskografien. Personlig har jeg gode følelser knyttet til et utvalg av enkeltlåter, med klare høydepunkter i Wonderwall, D'You Know What I Mean, Champagne Supernova og Go Let It Out. Men å lage hele, fullt gjennom solide album, det kan de ikke.

Som den typiske gamle surmuleren jeg er, begynner jeg dessuten å bli lei av brødrene Gallaghers konstante repetering av Oasis' egen fortreffelighet på toppen av rockens hierarki. Da storebror Noel nylig rykket ut og meldte at The Rolling Stones' kilde for lengst hadde gått tørr, og at de burde legge inn årene, tippet det en gang for alle over i det idiotiske. Ikke fordi jeg nødvendigvis er uenig i utsagnet per se. Problemet er bare at det kommer fra en person som musikalsk sett i hvert fall foreløpig bare har kvalifisert seg som en fotnote av en låtskriver i rockens historie sett under ett.

La oss være ærlige et minutt folkens: Noel Gallagher har så absolutt bevist at han har øre for gode melodier. MEN, han er også en monumental bøffer. Han kunne ikke uttrykt det klarere enn med tittelen på forrige langspiller; Standing On The Shoulder Of Giants. Hadde det ikke vært for den evinnelige pidestallsmarkeringa rundt eget "geni" ville Oasis vært et (i et musikalsk perspektiv) trivelig orkester med greie poplåter kledd i et lett rocka lydbilde - ikke mer, ikke mindre. Det eneste farlige med dette bandet er alt paparazziåtet og alle dissemeldingene de slenger ned foran beina på et sensasjonsvåkent britisk pressekorps. Til og med de teknikkene er pur resirkulering - de litt eldre vil for eksempel sikkert minnes Jean-Jaques Burnels og Hugh Corwells tilsvarende idiotiske utspill som ga The Stranglers litt oppmerksomhet for rundt 25 år siden. Herrejævel, når det pågår så lenge kan jo folk begynne å tro på det.

Tilbake til musikken: Heathen Chemistry er den første langspilleren spilt inn av Oasis som vi kjenner dem i dag, og det er samtidig det mest lavmælte og tilbakelente albumet jeg har hørt fra dette bandet. Andy Bell og Gem Archer har smeltet inn som fullverdige medlemmer av det kreative Oasis, og Noel har sogar innvilget begge hvert sitt innspill på låtskriversida. Av disse er det nok Archers Hung In A Bad Place som er det friskeste innspillet, selv om han i likhet med brødrene Gallagher lener seg tungt på de veletablerte grepene det kan tas tak i fra den streitere siden av rock-genren. Bells A Quick Peep er på sin side en halvannet minutts komprimering av Pink Floyds musikalske utsvevninger fra perioden rundt Wish You Were Here. Faktisk litt morsomt, men naturlig nok ikke langt nok til at det gjør noe verken fra eller til i helheten.

Helheten er det nemlig nok en gang brødrene Gallagher som står for, og på dette albumet står de låtskrivermessig mer jevnhøyt enn tidligere. Dette skyldes ikke så mye at Liam har vokst som at Noel ligger mer konsentrert rundt sitt gjennomsnittlige. Noels Hindu Times er antagelig kuttet som ligger an til å følge opp "klassiker-rekka" Supersonic, Wonderwall, D'You Know I Mean og Go Let It Out. En fin låt er det også, men betydelig daffere i arrangementet og enda litt mer vokalberoende enn hva vi er vant med fra Oasis' singler. Noel støtter seg nok en gang tungt på Beatles' elementer og lydbilde i låter som Force Of Nature (McCartneysk groove og vokal) og Little By Little (Lennonsk minimalisme, Harrisonsk gitarspill). Best gjør han det i de brillefine rygg til rygg-låtene All In The Mind (Lennonsk psykedelia, McCartneys bass), hvor han henter litt hjelp til soloen fra selveste Johnny Marr, samt den akustiske og uhøytidelige snadderbiten She Is Love (McCartneysk naivitet).

Lillebror Liam prøver seg også på en Lennon-kopi med Songbird, men klarer seg langt bedre når han går for litt fotekte rock i den groove-drevne Better Man, og når han bøffer en bru fra Supertramp i den seige stemningsbiten Born On A Different Cloud (Harrisonsk slide) - komplett med flotte avskjedsharmonier.

Det er ikke så mye som er skjedd følelsesmessig når man har gått gjennom Heathen Chemistry en rekke ganger, men jeg er heller ikke skuffet. Det er omtrent den samme følelsen jeg hadde etter å ha gått gjennom Standing On The Shoulders... for et par år tilbake. Jeg blir bare sittende og tenke på at jeg strengt tatt ikke forventer mer av dette bandet. Noen låter er bra, de fleste er ganske flate og kjedelige og et mindretall er bare... tja, totalt uvesentlige. I sum havner vi temmelig midt på bjørka, akkurat som med de fleste andre banda som legger penga på gjenbruksmentalitet og etablerte elementer i lydbildet. Dersom man først er spesielt interessert i musikere som bøffer Beatles på et anstendig vis, vil jeg heller vise til Neil Innes' (The Rutles) The Rutland Times fra 1976. Dersom du syns at Oasis er det største bandet på Jehovas jord, bryr du deg uansett ikke noe om hva andre sier og mener om denne skiva, og godt er det. God fornøyelse.

comments powered by Disqus

 



Håvard Nyhus
2002-08-01Some might say

"Men å lage hele, fullt gjennom solide album, det kan de ikke."
-Hørt om Definitely Maybe?

"Noel støtter seg nok en gang tungt på Beatles' elementer og lydbilde"
-Lat journalistikk. Alle band - med mulig unntak av Cradle of Filth - er innfluert av Beatles. Koblingen Beatles-Oasis er oppbrukt, passè og i mange tilfeller direkte feil.

"Dersom du syns at Oasis er det største bandet på Jehovas jord, bryr du deg uansett ikke noe om hva andre sier"
-Vel bombastisk og fordomsfull ytring fra din side. Jeg bryr meg om hva folk med peiling sier om denne skiva.

Kristoffer B. Gjærde
2004-11-19Shakermaker

Helt enig med Nyhus. Var det noe Oasis beviste med sine to første album, så var det jo nettopp det - de laget komplette, gjennomførte album. Riktignok har de siste albumene ikke vært av samme kaliber, men å snakke generelt ut fra siste plate blir for dumt.

Heathen Chemistry er heller ikke for en helfrelst oasis-fan himmelsk musikk. Men gjenbruksmentalitet er det ikke, kanskje ville det heller vært til det bedre...

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo