cover

No Cities to Love

Sleater-Kinney

CD (2015) - Sub Pop

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Punk / Post-punk

Spor:
Price Tag
Fangless
Surface Envy
No Cities to Love
A New Wave
No Cities to Love
Gimme Love
Bury Our Friends
Hey Darling
Fade

Referanser:
The Slits
X-Ray Spex
Patti Smith
PJ Harvey
Bikini Kill
The Butchies

Vis flere data

Se også:
One Beat - Sleater-Kinney (2002)
The Woods - Sleater-Kinney (2005)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Med gnisten intakt

Bandcomeback må ikkje vere traurige greier, det kan gnistre også.

Det var vel i november eg første gongen høyrde ryktet om at Sleater-Kinney var komme saman igjen. Eg tenkte "jaja, dei også". Spelt inn ei ny plate hadde dei gjort med, fortalte ryktet. Eg tenkte "vel vel, dei om det". The Woods, den ti år gamle plata The Woods, var eit kraftfullt punktum. Kunne det komme noko godt utav å prøve å starte opp att historia så mange blanke sider etter eit slikt punktum, spurde eg meg. Og så tenkte eg vel ikkje meir over den saken. Før i desember, i slutten av desember, etter at eg hadde komme over ein video (offisiell video) av ein ny Sleater-Kinney song, Bury Our Friends. Videoen var enkel, songen var rå. Det visuelle handlar om ei maskekledd Miranda July som sakte og usikkert beveger seg i takt og utakt til tonane som flyg rundt henne. Maska er eit skjeggete tilårskome mannefjes. Og der kjem eg i hug ein artikkel eg leste for nokre år sidan, ført i penn av Sleater-Kinney sin eigen høgenergiske gitarist og songar Carrie Brownstein. I artikkelen, på nettsida til NPR, skreiv ho om desse skjeggete indierock fyrane og den sensitive musikken dei laga. Ho innrømma at det var saker der ho likte, likte veldig godt, men samstundes var det noko med det behagelige og hyggelige i dette som ho (forsiktig sagt) ikkje kjente seg heilt komfortabel med. Ho etterlyste notidig rockemusikk som kunne handsama og spegla kaoset, gråsonene og angsten. Med Bury Our Friends er det vel akkurat det ho og bandet gjer. Hennar og Corin Tucker sine gitarar går i striden med upolert kantete kraft, og Janet Weiss sit framoverlena på trommekrakken og er energi i tredje potens. "We're wild and weary but we won't give in" lyde det samstemt i refrenget. Og det er i grunn ingen tvil.

Det var heller ingen tvil i 1997. Nokre år etter at trioen hadde sprunge ut av Riot Grrrl bevegelsen – og blitt det beste og mest toneangjevande bandet i den gjengen – kom dei med plata Dig Me Out. Deira tredje album, og albumet som for alvor fekk meg på sporet. Punk, postpunk eller rock'n roll, skarpare enn det meste. Eit samstemt driv, gitarar som konfronterte kvarandre, og to stemmer som ikkje etterlet seg den minste tvil. Dei meinte alvor, og spurde "do ya get nervous watching me bleed?". Dei song om kjærleik på kryss og tvers av seksuelle preferansar. Dei var uvillige til å tilpasse seg nokon (menn) sin standard for kva som høver seg og ikkje. Dei var driven av ein pasjon for rock'n roll, og spelte den "way way too loud".

Platene som fylgde feiga aldri ut. Bandet veik aldri unna villskapen som hadde sett dei i gang. Og aldri gav dei vel meir lyd i frå seg enn på The Woods. Med Dave Fridmann i produsentrolla var det også deira mest komplekse verk. Utan at den sentrale nerva var tildekt, på ingen måte var den søkt tildekt, den var synleg til stades frå brutale The Fox til eldfulle Let's Call it Love og inn i Night Light. Deretter sa dei altså adjø.

Men heilt borte blei dei ikkje. Corin Tucker har besøkt og drept bluesen i sitt Corin Tucker Band. Janet Weiss har spelt trommer med både den eine og den andre. Blant anna med Carrie Brownstein i bandet Wild Flag (eit band som gav ut eit absolutt høyrverdig album i 2011). Carrie Brownstein har skrive, både her og der, og særlig har ho skrive manuset til komedieserien Portlandia, der ho også har ei rolle. I fjor samla dei tre saman alle dei sju albuma sine og gav dei ut som ein eksklusiv LP-boks. Men no, no er det altså ikkje lenger sju album å snakke om, no er det åtte.

For det er litt å seie om No Cities To Love. Det er meir enn Bury Our Friends som har noko å gje. Gjennom ti låtar unnagjort på ein dryg halvtime viser trioen seg skarpare enn dei fleste som opp gjennom åra har prøvd å sette comebackideen ut i live. Det gjenkjennande tette skarpkanta soundet med to gitarar i dialog og konfrontasjon, riff og knurr gjennomsyrar alle låtane. Ein kvilelaus rytme likeså. Ro, og tid for å lene seg tilbake, blir det først når plata er slutt. Når ekkoet av siste song har svunne hen. Balladar er feigt, kan dei ha tenkt, men leven er bra.

Leven slik det førekjem i dei tidvis psykisk ustabile gitartonane i Surface Envy. Eller slik det fortonar seg når bandet nesten går hardcore tilverks i No Anthems, eller når dei minner meg om eit powerpopband frå Canada i Hey Darling, eller ulmar seg inn i ein slags stoner-rock tilstand idet dei avsluttar med Fade. Høyrest det no ut som om at levenet kjem i veldig forskjellige former så må eg ile til å seie at det gjer det jo ikkje. Dei ti låtane på albumet har veldig mykje meir til felles enn det dei har av element som skil dei frå kvarandre. Men det er det ikkje vanskelig å leve med, for drivet er smittande, nyansane blir gitt godt med luft og trer fram, og nerva er merkbar.

"We win, we lose, only together do we break the rules". Eg ser ikkje bort ifrå at det kan handle om dei sjølve, og den store samankoma. Vi er inne i Surface Envy, ein av dei aller sterkaste låtane på plata, og det handlar om å ha vore nede i eit lite fruktbart juv, og så treffe på nokon som får fram det beste i ein, med magiske fylgjer – "I can breathe way up high now, it's our turn to fly". Det kan godt vere at det handlar om dei sjølve i Hey Darling også. Eller kanskje ikkje. Det handlar i alle fall om eit steikande medrivande refreng og tankar om at "the only thing that comes from fame is mediocrity". Erklæringa dei avsluttar Fade med er eg heilt sikker på er mynta på dei sjølve – "if we are truly dancing our swan song, darling, Shake it like never before".

Frå den sylskarpe forbrukarsamfunnsfordøminga Price Tag via den godt kvesste og fengande poplåta A New Wave til plata fader bort er det slikt dei gjer, "Shake it like never before". Dei er i alle fall ikkje veldig langt unna å gjere det.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

...
17.10.17 - 17:35

god jobb, har lurt etter informasjon...
15.10.17 - 22:49

glad for å bli med i...
15.10.17 - 22:48

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo