cover

Evangeline Made - a tribute to Cajun Music

Diverse artister

CD (2002) - Vanguard / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
World

Stiler:
Cajun

Spor:
Vagabond Special
La Chanson d'une Fille de Quinze Ans
Diggy Liggy Lo
Je Veux Plus Te Voir
Pa Janvier, Laisse Moi M'en Aller
Les Flammes d'Enfer
Ma Mule
Ma Blonde Est Partie
Blues de Bosco
O, Ma Chere 'Tite Fille
Valse de Balfa
Two Step de Prairie Soileau
Arrêtte Pas La Musique
Tout Un Beau Soir en me Promenant

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Gumbo Ya-Ya

Ta en en tur til sumpene, til gumbo og jambalaya, fais-do-dos, kreoler og alligatorer.

Følgende definisjon av cajun gir en god beskrivelse av hva det dreier seg om: "A person born or living along the bayous, marshes and prairies of south Louisiana; devoted to gumbo, boudin, sauce piquante, crawfish and jambalaya; dedicated to the fais-do-do, French music, hard work and letting the good times roll" (av ukjent opphav).

Den offisielle bakgrunnen er som følger: Franske bosettere i Nova Scotia, acadianere, ble forvist fra sine områder etter at de nektet å støtte britene i konflikten mot franskmenne. De forsvant sørover til USA på 1760-tallet, og svært mange endte opp i de fruktbare, sørvestlige delene av Louisiana. Der blandet de seg med mørke fransktalende kreoler, som fortsatt snakker sin særegne form for fransk. Blant de relativt isolerte sumpene rundt Lafayette, Lake Charles og Evangeline har cajun-kulturen klart å bevare sin rike egenart, både innen språk, tro, mat og ikke minst - musikk.

Både kreoler og cajuns delte mye av den samme musikktradisjonen, som i første rekke var musikk man danset til ved dansetilstelninger, såkalte fais-do-dos, gjerne gamle europeiske danser som mazurka, polka eller vals, og instrumentene var tradisjonelt fele, munnspill og trekkspill. Utover på tidlig 1900-tall ble cajun-musikken også kjent utenfor Louisiana, mye takket være opptakene til folkloristene Alan og John Lomax. Siden den gang har populariteten spredt seg, og med Evangeline Made kan vi kanskje håpe på økt anerkjennelse også her hjemme.

Evangeline Made er et prosjekt ledet av Ann Savoy. Hun ønsket å fungere som brobygger ved å samle artister utenfor det tradisjonelle cajun-miljøet sammen med mer genuine musikere. Det viste seg å ikke være vanskelig å finne deltagere som ønsket å være med på dette. John Fogerty, Rodney Crowell, David Johansen, Nick Lowe, Richard og Linda Thompson og Maria McKee var blant de som med glede ønsket å delta. De fremfører stort sett eldre låtmateriale, synger på originalspråket, og er backet av et stjernelag av dyktige instrumentalister. Mest kjent er kanskje felespiller Michael Doucet fra Beausoleil (som har spilt på Superbowl (1996) og vunnet Grammy for beste tradisjonelle folk album (L'Amour ou la Folie, 1997)). Produsent Ann Savoy deltar selv sammen med ektemannen Marc Savoy. Han har helt siden sekstitallet gjort seg bemerket for sin innsats for cajun-kulturen, både som musiker (trekkspill) og arrangør. Han har spilt i Savoy Doucet (sammen med Michael Doucet), Balfa Brothers og The Louisiana Aces, og dannet Savoy Music Centre som blant annet arrangerer ukentlige jam-sessions og som jobber særlig for å sikre rekruttering av yngre musikere. Barnebarnet til legenden Amédé Breaux - Jimmy Breaux - deltar på trekkspill, bestefar Breaux var forøvrig svoger til Joseph Falcon, mannen bak den første bevarte cajun-innspillingen (1928). Jeg mistenker dessuten at noen av Broussardene som er med her kan være i slekt med pionerer fra 30-tallet som Aldus og Evelyn Broussard. Akkurat som denne platen i seg selv er et møte mellom nytt og gammelt, og er blitt til en musikalsk gledesreise inn i de dypeste delene av Louisiana. Geografisk begrenset, men musikalsk grenseløst.

Det mest sentrale uttrykket, ved siden av fele og trekkspill, er sangen. Akkurat som Harry Smith lagde sine korte sammendrag av tekstinnholdet når han samlet amerikansk folkemusikk på 50-tallet, oppsummerer Ann Savoy kort hva hver enkelt låt handler om (noe som er nyttig for oss med haltende fransk-kunnskaper). Temaene omhandler stort sett kjærlighet av den lengtende sorten eller rene festelåter. John Fogerty låter friskere enn noengang med Diggy Liggy Lo, som er beskrevet slik: "Diggy Liggy La is my sister, she married Diggy Liggy Lo, to go live in town and have fun!". Mye av cajun-musikken dreier seg nettopp om å spre ren glede i dance-halls, og det smitter over på lytteren også. Dette er musikk som går til hjertet, mer enn til hjernen.

Smittende spilleglede til tross - her det mange triste skjebner å velte seg i. To låter må nevnes i særdeleshet, og begge er ballader. Ann Savoy synger duett med Linda Ronstadt om en femten år gammel jentes kjærlighetssorg. Et lignende tema tar Patty Griffin opp i Pa Janvier, Laisse Moi M'en Aller, om en ung jente som ikke får tillatelse til å dra sammen med sin kjære. Jeg kan love at stort vakrere enn disse visene kan ikke musikk bli. Linda Thompson er også svært innbydende der hun byr opp til en vals, Valse de Balfa, og Maria McKee tar tak i en annen ballade som hun gjør til sin egen, Tout Un Beau Soir en me Promenant, som hun oppdaget i far og sønn Lomax sitt skattekammer. Langsomme låter, som Rodney Crowells Blues de Bosco og Nick Lowes Arrêtte Pas La Musique blandes med forrykende hælesprett. Det er for eksempel ryddet danseplass til to instrumentaler, Vagabond Special signert Marc Savoy ("a hardcore dance hall favourite") og Two Step De Prairie Soileau av Amédé Ardoin. Ardoin levde tidlig på 1900-tallet og bemerket seg som noe så sjeldent som å være en sort trekkspiller. Han spilte mye sammen med felespiller Dennis McGee (som tidvis måtte virke som beskytter mot rasistiske publikummere), og det heter seg at det ikke er en ekte fais do-do før man spiller en låt av Ardoin. Passende nok er derfor skyggen hans med her også.

Evangeline Made har blitt den best tenkelige introduksjonen til cajun-musikk, og jeg våger en bolle kyllinggumbo på at alle som kjøper denne vil bli øyeblikkelig frelst. Arrêtte Pas La Musique - Don't Stop the Music!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Knife - Tomorrow, In a Year

(Rabid)

Riktignok ikke det samme på plate som i sal, men fremdeles fullstendig overlegent fra Skandinavias mest interessante band.

Flere:

Haust - Powers Of Horror
Bertine Zetlitz - Sweet Injections