cover

Love! Revolution!

Frost

CD (2007) Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Pop / Techno / Disco

Spor:
Intro
Modesty
Free Your Heart
Spare Some Time
Sleepwalker
Easy
One Hundred Years
Messages
Shift Your Weight
Days Like These
Trainstop
Follow

Referanser:
Moonflowers
Bertine Zetlitz
Annie
Saint Etienne

Vis flere data

Se også:
Melodica - Frost (2002)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Ukomplisert, men vanskelig

Faglig kompetanse i høysetet. Er dette ditt favorittalbum i Frosts diskografi?

"Smaken er som baken," sies det ofte når en diskusjon rundt et kulturfenomen har gått i stå. Det er en i all hovedsak fornuftig forliksvariant som gjerne oppstår når et minste felles multiplum kun kan oppnås gjennom en stilltiende enighet om å forbli uenige, eller gjennom utøvelse av stump vold. En kinkigere undervariant er situasjonen der du står ovenfor en person som i all hovedsak er tilhenger av samme artist/band/plate som deg, men hvor en uforståelig og uoverkommelig barriere oppstår i drøftingen av detaljer.

Personlig er jeg for eksempel veldig glad i Bel Canto, men jeg kan ikke for alt i verden forstå at noen kan holde fram den gyselig, grufullt, forjævlig masete, beint fram enerverende nervepåkjenningen Spiderdust fra Shimmering Warm & Bright (1992) som en favorittlåt fra trioduoens samlede ouevre. Eller at Motorpsychos Angels and Daemons at Play (1997) skal være bandets beste?! Herregud, hva handler det om? Dette er tross alt det samme bandet som har gitt ut Demon Box (1993), Timothy's Monster (1994) og Trust Us (1998). Ta dere sammen, folkens!

Greit, du ser sikkert sjablongen nå, så jeg skal ikke mase videre men i stedet forsøksvis styre inn mot dagens tema; Frost. Da Frost debuterte med Bedsit Theories (1998) var vi en brukbart stor masse av kritikere og publikummere som var skjønt enige i at detta var årntli flotte greier. Da oppfølgeren Melodica kom i 1992 var det imidlertid langt færre som kom damen/paret til verbal og skriftlig unnsetning. Grooves annaler vil vise at jeg var en av dem, men det var veldig vanskelig å finne sparremotstandere, det var rett og slett ikke så mange som brøy seg om den skiva. Den ble på et vis forlatt bak skuldertrekk og taushet, enda den er veldig bra - ja, jeg syns fremdeles det. Årets Love! Revolution! derimot... pffffffhoi... nå lurer jeg på om jeg ikke er i ferd med å ramle av litt sjøl, gitt.

Det kan være det at jeg setter veldig pris på Frosts tidligere verker. Det kan være det at det har tatt fem år siden forrige utgivelse, og at jeg har alt for høye forventninger til det som skal skje når jeg legger denne skiva i spilleren. Eller det kan rett og slett være sånn at jeg er en aldri så liten skvett uenig med duoen i at dette holder den samlede kvaliteten de har presentert i sin tidligere diskografi. Saken er i hvert fall den at jeg nå har sittet en ukes tid - jeg er klok av erfaring etter Melodica - og kikket på fotbladene mine i håp om å registrere livstegn i møte med materialet på denne skiva. Utslagene i tottelottene har imidlertid vært minimale.

Umiddelbart har jeg veldig vanskelig for å argumentere ut grunner for at Love! Revolution! ikke tar ordentlig tak. Peterson synger fremdeles så svalt, lindrende og popformatert at det umiddelbart slår inn på klippekortsordningen min for kvinnelig vokal. (Ja, jeg innrømmer det, jeg er inderlig svak i den avdelinga.) Martinsen styrer på sin side inn lyder og rytmer til velsmurt og strømlinjeformet tekno, med islett av disco som sukrer flere av låtene til dansbarhet. Det er i det hele tatt lyden av kompetanse som dunker taktfast ut av høyttalerne, og det skulle vel egentlig bare mangle; dette er fagfolk som kan sin elektronika, genrens avarter og historie. Gjennom arrangementer og lydbanker nikkes det til samtidige aktører i det norske elektronika-miljøet, et miljø som i stor grad domineres estetisk av den "polare" Tromsø-scenen der Drum Island, tidlig Biosphere, Røyksopp, Bjørn Torske, Rune Lindbæk, og ikke minst Martinsen selv er betydelige størrelser. Legg til små referanseanstrøk mot Bertine Zetlitz, Annie og Moonflowers og du har et et ganske talende tverrsnitt av norsk poptronika post millenniumsskiftet.

Lydbildet rommer også noen tilbakeblikk til genrens pionérer. Vi hører for eksempel tjukke lag av Jean Michel Jarre i singelkuttet One Hundred Years, samt nesten obligatoriske tjuverier fra Kraftwerk i Trainstop og via den fint oppgraderte og avrundede coverversjonen av Orchestral Manoeuvres in the Darks Messages - et stykke andregenerasjons elektronika fra nyromantikkens elektroniske "avdeling", hentet fra duoens selvtitulerte debutalbum (1980). Alle verdige, dog langt fra uvanlige hommages til størrelser som har hatt en tendens til å parafraseres litt vel mye i dette hjørnet av populærmusikken. Eller for å si det med andre ord, Love! Revolution! er ikke et album du kommer til å sortere under genrens mer progressive forgreininger.

Den beste muligheten for godt utbytte kommer nok dersom du kikker inn i låtlandskapet via popvinkelen. I det perspektivet hører i hvert fall jeg at sommeren 2007 er redda med albumets to definitive høydepunkter, Free Your Heart og Sleepwalker. (Nå er riktignok sistnevnte av 2006-årgang, men i disse miljøvennlige tider har jeg få problemer med å resirkulere dette kuttet.) Andre spor har dessuten kommet vokst fram til sjarmerende etterslengere etter massiv sirkulering av albumet i sin helhet, herunder den Bjørn Torske-cheezye Spare Some Time, det såpeboblende singelsporet One Hundred Years, og nevnte Messages som tilføres en betydelig mengde sass når vokalen flyttes fra Andrew McCluskeys til Petersons munn. Bortsett fra det føler jeg at resten av materialet sklir forbi uten noen gang å ta ordentlig tak i hverken poprefleks eller følelsesregister.

Hvorfor? Vel, når jeg hører tilbake på Bedsit Theories og Melodica synes jeg å høre at hver låt er i besittelse av sin egen lille feature, et lydbilde eller en tematikk som gir den en identitet i bedre balanserte og byggede låtrekker. De avgir således en mer taggete og spennende dynamikk i helheten. Enkeltkomponentene på Love! Revolution! blir på sin side litt for flate, hvilket i sin tur avføder en flatere helhet. Jeg finner for eksempel ikke igjen lydleken fra Bedsit Theories, eller den emosjonelle dybden og muligheten for kontemplasjonen som ble gitt med Melodica. Frost kunne nok sluppet unna med denne flate dynamikk-kurven dersom låtrekka var en mettet perlerekke av treminuttere i 130 bpm, men L!R! blir samtidig ikke pop nok til å holde dansefoten i gang under albumets lineære gang og ender dermed opp et eller annet sted midt mellom stresslessene.

Love! Revolution! - det høres da nesten ut som et slags manifest, gjør det ikke? Det var i hvert fall ett av tankespinnene som satte en spenning i meg før jeg begynte gjennomgangen av dette albumet, men jeg har dessverre ikke funnet noe samsvar mellom den spreke tittelen og innholdet. Nå på tampen sitter jeg og funderer på om L!R! kommer til å bli favorittalbumet fra Frosts diskografi for noen der ute, og på hvem du er og hva du ville vektlegge for å forklare meg hvor bra denne plata egentlig er. Jeg håper du lar høre fra deg, jeg gjør virkelig det. Bare lov meg å ikke bli skuffet dersom jeg skulle komme til å ty til en floskel som at "smaken er som baken".

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


St. Vincent - Actor

(4AD)

Det er ingen selvfølge at artister kommer så komplett utstyrt som dette, selv blant de beste utgivelser er Actor for en perle å regne.

Flere:

In the Country - This Was the Pace of My Heartbeat
Pow Pow - Last Days On Earth