cover

Under Rug Swept

Alanis Morisette

CD (2002) - Maverick / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Poprock

Spor:
21 Things I Want In a Lover
Narcissus
Hands Clean
Flinch
So Unsexy
Precious Illutions
That Particular Time
A Man
You Owe Me Nothing In Return
Surrendering
Utopia

Vis flere data

Se også:
So-Called Chaos - Alanis Morisette (2004)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Feier for egen dør.

Det kimer i klokker når Alanis Morisette gir mannestanden svar på tiltale.

Til alle dere som tror at Alanis Morisette har fått tilbake troa på menn: glem det!

Allerede som tiåring debuterte Alanis med singelen Fate Stay With Me. I en alder av tretten gikk hun under økenavnet "Disco Tart", noe som henspilte på at hun ødela et usedvanlig sanger- og låtskrivertalent til fordel for ballader framført ovenfor elleville fjortiser. Man kan få traumer av mindre.

Selv mener hun det store hamskiftet kom etter å ha latt seg trollbinde av Tori Amos' Little Earthquakes (1991) - en utgivelse som visstnok forandra stemmen hennes såvel som musikken. Deretter gikk det slag i slag. Etter pangdebuten Jagged Little Pill føyde Morisette seg pyntelig inn i rekka av kvinnelige sangere som kombinerer lyriske angrep med følsom pop og akustisk rock. Jagged Little Pill omtales gjerne som en klassisk kommersiell post-grunge-utgivelse, noe jeg ikke skal diskutere i denne sammenheng. Jeg tillater meg dog å konstatere at dama ikke henvender seg til de få utvalgte kledt i sorte lendekleder med hang til alternativ rock. Onde tunger vil nemlig ha det til at Jagged Little Pill er et komfortabelt pledd for angstrockens terapi-generasjon. Dem om det.

Det er da vitterligen vanskelig å påstå at Morisette er blotta for talent. Sann mine ord. Den bakenforliggende historien hennes har absolutt sjarme og den musikalske utviklinga følger en oppskrift nærmest etter boka: Morisette runda tyve år, fikk lyst til å endre på livet for å kvitte seg med pop-imaget (hun ble ofte sammenligna med Debbie Gibson og Tiffany!), reiste til Los Angeles for å finne seg sjæl. Noe gikk imidlertidig grunnleggende galt. Alanis fikk et knust hjerte. Deretter returnerte hun til Canada og skreiv en haug låter om brutte løfter og teite menn med referanser til alt fra munnsex til husmorrollen ("there's ten thousand spoons/when all you need is a knife"). Plata ble en kassasuksess som førte til fem Grammy-nominasjoner inkludert nominasjon for beste skive og beste nykommer.

Det er tre år sida forrige albumutgivelse. Denne gangen gjør hun det meste selv: Produksjon, spilling og låtskriving. Borte vekk er tidligere Glen Ballard, i stedet tar Morisette full kontroll på den kreative prosessen. Under Rug Swept er dermed en trygg skive på mange måter: Alanis nærmer seg de tredve og er tydeligvis mer reflektert selv om tekstene rommer en latent aggresjon (her er alltids innadvent selvopptatthet, en verden av dobbeltmoral som banker på døra eller en eks-kjæreste som lurer rundt hjørnet). Låtene er skrevet i hva hun kaller en akselererende "stream of consciousness"-tilstand. Tettere melodier og arrangement ligger samtidig som en ramme rundt det hele.

Det første som slår meg er imidlertid låtenes melodiske styrke. I så måte legger den seg i samme lei som Jagged Litlle Pill. Nåvel: legger og legger seg, Fru Blom. Morisette er skarve 27 år, hun var 21 da debutplata kom, og trenger ytterligere noen år på baken før man kan sparke henne den ene eller andre veien. Samtidig er den løsere og ledig i frakken trass de, fortsatt, høyst personlige tekstene (forøvrig: har noen av dere lurt på hvordan en høyst upersonlig tekst er med unntak av rim og regler?). Denne frivolheten kunne jo tenkeligen skyldes et tett samarbeid med et herlig knippe musikere som bassist Me'Shell NdegéOcello (gis også ut på Madonna-eide Maverick), Red Hot Chilli Peppers egen Flea, Eric Avery fra Jane's Addiction og Dean DeLeo (Stone Temple Pilots). Det er tilsynelatende duket for fest!

Det sies at dersom komponisten Hector Berlioz hørte en falsk tone måtte han spy. For undertegnede er dette ekvivalent med at; A) Dersom Alanis Morisette møter et sjofelt mannfolk så B) Må hun skrive en sangtekst om det. Ikke nok med det; mang en gråna ringrev innen rocken vil nok røske seg i barten og mene at tekstene har en trekkrute på linje med en umoden tenåringsfeminist som synes gutter er teite. Enkelte unntak skiller seg likevel klart ut: Hands Clean er den desidert beste rockelåta fra Morisette på en god stund, samtidig som den er et spark bak til musikkbransjens Høye Herrer. Her briljerer Morisette med hva hun kan når det gjelder å lage sterke melodilinjer. Det er noe med ordet "radiovennlig" som klinger i bakhodet når man begynner å nynne til refrengret: "we'll fast forward to a few years later/and no one knows except the both of us/and i have honored your request for silence/and you've washed your hands clean of this" Morisette skriver her om en spesifikk type som mente han var selve grunnen til at hun er den hun er i dag (ikke han med ribbeinet, altså) og at hun skylder ham alt. Hvordan det hele ender seier soga lite om - lytt og lær.

Dessuten er selve åpninga av utgivelsen et godt valg når Dean DeLeos gitar slynger ut gitarriff på 21 Things I Want In A Lover - en Absolut Hit spør du meg; fengende refreng, passe dose aggressiv kvinnevokal og et jevnt trøkk (gudbedre, hørtes ut som indeksen på baksida av en videokassett). Leiter du etter noen ord til eksen din, den dagen han vinner et par millioner, vil jeg råde deg til å høre på Narcissus - en artig klagesang om (bombe) selvopptatte, egosentriske og forfengelige menn (for dere gutta duger den likeså godt). Som ei lirekasse ruller melodien over Fleas bass, mens miksinga av selve lydbildet dirrer i bakgrunnen et sted. Dessverre innfrir den ikke forventingene låta tilsynelatende gir.

Deretter detter vi over i Flinch - en dispril i vannglasset som gjør en riktig kje i beina. Vel er den ei akustisk låt av "Balsam-for-Sjela-sorten", men dørge kjedelig. Kom deg for guds skyld ut av jenterommet, Alanis! Kom deg opp og ut før du ender opp som inkarnasjonen av Lene Marlin (bortsett fra at du neppe skriver norsk - ikke engang dårlig norsk)! Ja, ja. So Unsexy starter bra til refrenget suger ut all luft og oppbyggelig spenning. Ikke engang Askepott på lystgass kan sprite opp dette (Biografien om Alanis Morisette heter forøvrig "Cinderella Is Dying"). Rytmen, arrangementet - attpåtil gitaren er treig, overgangene tradisjonelle med få overraskelser på lur. A Man er derimot en bunnsolid sak med en tekst som røsker, river og drefses rett i fleisen på en nevrotisk stakkar. Hva den bossanova-aktige rytmen gjør i bakgrunnen har jeg enda ikke fått tak på.

Det beste kommer likevel til slutt som en befriende overraskelse - og - som et håp for kommende Morisette-produksjoner: Utopia er rett og slett en liten perle av en folkrock-låt som avslutter Under Rug Swept. Kanskje illustrerer låta det som kan oppfattes som Morisettes ideal: "We'd provide forums/We'd all speek out/We'd all be heard/We'd all feel seen"

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Lionheart Brothers - Dizzy Kiss

(Racing Junior)

Med smittende popmelodier, storslagen rockfølelse og fremfor alt fem hjerter som banker intenst for musikken, kommer The Lionheart Brothers svevende.

Flere:

Björk - Greatest Hits
Håkan Hellström - Ett Kolikbarns Bekännelser