cover

Rollerskating

Bertine Zetlitz

CD (2004) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Elektropop / Retropop

Spor:
Ah-Ah
Fake Your Beauty
Want You
If You Buy The Blue One
Kiss Me Harder
Candy
Rollerskating
Broken
Wicked Wonderboys
Back Where I Belong
If You Were Mine

Referanser:
Pleasure
Kylie Minogue
Annie
Madonna
Prince

Vis flere data

Se også:
Sweet Injections - Bertine Zetlitz (2003)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Rollergirl

Diva-Bertine kurtiserer hipster-Fred, og sammen produserer de pop av godt gammelt merke.

Bertine Zetlitz har vært Norges eneste gjennomproduserte popdiva en stund nå. Hun har, forfriskende nok, ikke lagt skjult på sin verdensherredømmeagenda, og hyret inn de rette folka til å skru musikken i retning av internasjonale salgslister. I utlandet har man til en stor grad gjespet trøtt etter utgivelsene Morbid Latenight Show (1998), Beautiful So Far (2000) og Sweet Injections (2003), og jeg tror ikke at årets nyskapning Rolleskating kan gjøre noe for å endre på det faktum.

Det er og blir Norge som er Bertines arena, og selv her får hun uventet hard konkurranse om salgstallene og konsertbillettene. Ungjenter som Annie, Samsaya og Maria Mena gjør sitt til at eneråderstempelet sitter litt løsere hos frøken Zetlitz, og at det norske popmarkedet høres litt mer interessant ut. Ikke særlig nyskapende, men interessant. To forskjellige ting, non?

Det som er interessant med Bertine er at hun, til en viss grad, har skjønt det. Hun gjør som alle de andre store popartistdivaene (Madonna, Kylie, Janet, Britney, younameit); snur kappen etter vinden og hyrer inn heite produsenter til å gi musikken et strøk av hipp ferniss. Det er derfor på høy tid å introdusere (trommemaskinvirvel): Fred(rik) Ball. Fredrikstadgutten, best kjent som Pleasure, henger med de store i London og inviterer dem med seg til sitt Pink Room inspillingsstudio i en av Londons kuleste bydeler. Ball griper produsentpinnen fra kjentfolk som Howie B og Richard X (Sweet Injections), Tore Johansson (Beautiful So Far) og våre egne Jan Bang og Bendik Hofseth (Morbid Latenight Show).

Så hva har Ball og Zetlitz produsert sammen i det Bertine beskriver som det beste musikalske samarbeidet så langt i karrieren? For de som kjenner eskapadene til Pleasure er dette kjent territorium, med mye åttitalls-estetikk bestående av trommemaskinrytmer og melodilinjer fra synthhimmelen. Til tider, som på førstesingelen Fake Your Beauty, låter dette som Pleasures egne ripoff-låter med Bertines kjølige vokal på toppen. Ball kan sin pophistorie, og gjør som heltene Prince og Michael Jackson, når han konstruerer fengende melodier ut i fra meget begrenset instrumentering. Fake Your Beauty består i bunn og grunn av en enkel programmert rytme med lette synthberøringer på toppen. Og det funker.

Det er Balls hang til gamle synthesizere som dominerer albumet sammen med Bertines meget karakteristiske, og tidvis irriterende, vokal. Stemmen gjør at jeg i noen tilfeller går fort lei - for selv om Bertine er god til å plukke produsenter - kobler hun ikke nødvendigvis til seg folk som alltid får frem det beste av hennes begrensede vokaltalent. Want You er et eksempel på det siste, hvor Zetlitz’ koring til egen vokal går meg raskt på nervene. Likeså irriterende er albumets svakeste låt, med den likeså håpløse tittelen If You Buy The Blue One. Her akkompagneres Zetlitz av skingrende gitar og trøtt saksofon. Resultatet er drepende.

Madonna er åpenbart en artist Zetlitz har et forhold til, og selv om det er Prince som er Fred og Bertines felles musikalske holdepunkt, så er det Madonna som burde få inntektene fra albumets åpningslåt Ah-Ah. 1:07 ut i den enkle poplåta kommer et gitarparti som er snytt ut av Madonnas Don't Tell Me fra Music (2000). Selv om det er mange lyder og elementer på albumet som låner sterk fra andre 80-tallsartister, er det ingen tvil om at Madonna kopieres tungt på denne popperlen. At introen til Kiss Me Harder høres ut som en lettvekter-versjon av Queens We Will Rock You er en helt annen historie...

I tillegg til de sedvanlige divataktene viser Bertine også en mykere side på denne utgivelsen. Gjennom låter som Broken og If You Were Mine viser heltinnen at hun kan bryte ut av det iskalde skallet og vise et snev av menneskelighet. På Broken kommer stemmen frem i et nytt lys, og hun formidler en skjørhet som høres ektefølt ut og som faktisk kler henne bedre enn den tidvis skjærende fremføringen på de poppete låtene.

Det er nok av høydepunkter å gripe tak i på utgivelsen. I min bok er det tittelsporet som rager høyest med en besettende hook og et uforglemmelig refreng. Vokalen deles mellom Bertine og Pleasurekompis Kwame Ogoo, og det er sistnevnte som gjør den mest imponerende innsatsen med fløyelsmyk vokal som på et eller annet vis likevel makter å være inyourface. Albumet forøvrig er overstrødd av musikere fra Pleasure og Ed Harcourts backingband, samt en aldri så liten gjesteopptreden fra Brett Anderson på Kiss Me Harder.

Rollerskating presenterer en mer lettsindig side av Bertine Zetlitz. Kan hende det er Ball som har frigjort henne fra sine overambisiøse sider ved hjelp av hans geeky synthfascinasjon, eller kanskje Bertine har tatt steget på egen hånd og blitt mer sikker i eget image og karriere. Resultatet er uansett at Rollerskating er et godt popalbum signert to artister som vil dominere pop-Norge en god stund fremover.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - Østfoldminner

(Normann)

En døråpner til glemt populærkultur og et panorama over en rik underskog av musikalsk og poetisk talent.

Flere:

Kloster - Coastal Research - ideas, drafts and sketches recorded by Kloster
Robert Normann - The Definitive Collection 1938-41, Vol.1