cover

Like Hearts Swelling

Polmo Polpo

CD (2003) - Constellation / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Ambient / Drone / Eksperimentell / Instrumental

Spor:
Romeo Heart
Requiem For a Fox
Farewell
Sky Histoire
Like Hearts

Referanser:
A Silver Mt. Zion
Do Make Say Think
Growing
Set Fire to Flames

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


En litt mer behersket apokalypse

Hva er det med Toronto? Mer skurr fra gutterommet.

At trender kommer fra ett enkelt sted er i grunnen ikke så uvanlig. Vi har sett det før, tenk bare på Factory Records i Manchester. Nå skjer det igjen, men denne gangen på den andre siden av Atlanteren. Den etterhvert etablerte og riktig så kredible labelen Constellation har sin base i Toronto, og har gitt ut den ene merkelige komposisjonen etter den andre. Band som Godspeed You Black Emperor! og The Silver Mt Zion kan tydeligvis kun ses som toppen av et påfallende omfangsrikt isfjell. Misforstå meg rett, å sammenligne Polmo Polpo med GYBE! blir som å sammenligne en Mustang med en Porsche; de har begge fellestrekk (er biler, er kule), men også klare skillelinjer i form av stil, presisjon, ren makt og volum.

Polmo Polpo er for GYBE det Porsche er for Mustangen, ikke akkurat dårligere på noe som helst vis, men mye, mye mindre, en hel del mer sofistikert og med langt færre hestekrefter. De beveger seg i samme lydlandskap, gjennom tykke lag av såkalt static, cirka den samme lyden som dukker opp i høyttaleren når du fortvilt forsøker å få inn P2s Kulturbeitet med den slitne bordantennen din, men befinner deg på feil side av fjellet. Men der GYBE pøser på med lag på lag av lyder som på pompøst vis trekkes sammen til en slags eskalerende utløsning av ulike harmonier, maler Polmo Polpo med langt smalere pensler, og oppnår langt roligere, men også jevnere stemninger og melodier.

Instrumenteringen er nokså grunnleggende, frem fra den selvsagte staticen aner vi fra Romeo Heart en hyggelig liten gitarmelodi som ligger og murrer i bakgrunnen, et glimrende preludium til den neste låten, hvor gitaren etter en famlende start overtar hele showet og gir oss en Mike Oldfield à la Tubular Bells-aktig gitarlinje. Requiem For a Fox er et flott spor. Trenden endres noe i Farewell, hvor staticen er lagt mer eller mindre på hylla til fordel for en nesten ominøs, truende tromming som Balrogen fra Ringenes Herre: To Tårn hadde drept for å få til. Men langt mer enn fryktinngytende fremstår den som behersket, laidback og behagelig, når vi introduseres for et slidegitar-tema som ber oss slappe av og koble helt ut. Det blir nesten litt Hawaii over hele greia, til tross for den nevnte trommingen, som godt pakket inn i en ullen miks blir noe i nærheten av et hjerteslag som legger føringer for steelgitar-twangen. Og ikke før har man glemt kokosnøttassosiasjonene fra forrige spor, så starter jommen meg Sky Histoire med bølgeskvulp og en skikkelig cheesy danskebåtrytme, inkludert tamburin.

Polmo Polpo tar deg i sin hule hånd og gir deg en trivelig stund, rett og slett. Rytmen er akkurat passe til ikke å bli hektisk, og slidegitaren fra forrige nummer kommer innom en tur også her. På dette sporet begynner en nokså tett anmelder også å merke et mønster; for hvert spor legges det noe til, og denne gangen er det en trivelig liten fiolin som har funnet veien inn i høyttalerne. Som stakkato rytmesetter danner den i samarbeid med den litt irriterende tamburinen et fint bakteppe for western-gitaren. Når så xylofonen også melder sin ankomst begynner det å bli riktig så morsomt. Det er nettopp det. For bilmetaforen fra tidligere begynner på dette punktet å bli farlig tynn; det sofistikerte elementet henger i en tynn tråd, og tvinger meg til å nedgradere Porschen til en litt småharry (men fortsatt kul) 80-talls Mercedes; veldig moro, men også litt latterlig, spesielt når det samples inn en slags jetmotor på slutten av spor 4. Like Hearts finner tilbake til den naive, nedstrippede grunnrytmen, med en slags fløyteaktig sak, som underbygges av diverse bakgrunnsmelodier, uten at det noensinne høres helt fullført ut, før synthesizeren kommer inn og sakte trekker den ned til et pent lite punktum.

Polmo Polpo er i små doser kjempegøy, originalt og usedvanlig vitalt. Men for mye blir ganske enkelt litt slitsomt. Platen er som helhet veldig gjennomført med tanke på oppbygning, men fungerer nesten best spor for spor, ganske enkelt fordi det blir litt vel mye å gape over. Man blir ganske enkelt litt lei til slutt.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Mathias Stubø - 1979

(BBE)

Entusiasme, ånd og imperfeksjonisme gjør 1979 til et album for nåtiden, fremtiden og fortiden.

Flere:

Deportees - Under the Pavement - The Beach
Joe Henry - Tiny Voices