cover

Baxter

Baxter

CD (1998) - Maverick / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Pop / Drum'n'bass / Dub

Spor:
Television
Fading
Love Again
I Can't See Why
Ballad Of Behaviour
Political
Possible
All Of My Pride
So Much I've Heard
Oh My Love

Referanser:
Lamb
Roni Size
Groove Armada
Massive Attack

Vis flere data

Se også:
About This - Baxter (2002)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Og høsten kommer tidsnok

Et ærlig og veiledende cover: Det er mørkt, det er kaldt, det er regnvått og kanskje bittelitt melankolsk.

Baxter er for høsten det våren var for Grieg. Tja, eller noe sånt. For min egen del er i hvert fall den svenske trioen Baxters debut fra 1998 den sterkeste representanten i kategorien "høstmusikk". Det er en plate der alle farger og tonenyanser viskes ut og glir inn under et overliggende og dominerende mørke. Omtrent på samme vis som våt asfalt sluker billys. Omtrent som den falske tryggheten det etterlater deg med ved rattstammen på en høstkvelds kjøretur. Du ser faktisk ikke alt som finnes der ute i mørket. Ikke med en gang. Du bare tror det.

"You will see me!"
- Political

Faktisk kan jeg takke de solide frontlyktene til selveste Madonna for i det hele tatt å ha skimtet Baxter der ute i høstkvelden. Slik henger det sammen: Våren 1997 satt Madonna borte i Junaiten og scannet gjennom et sett demoer av europeisk undergrunnselektronika. Målet var å finne egnede samarbeidspartnere for det som skulle bli 40-årskrisa Ray Of Light (1998). At hun fant William Orbit er ikke lenger noen hemmelighet, men det lå imidlertid noe mer og ulmet der inne i bunken. Hm, disse Baxter må da være noe for selskapet mitt, tenkte hun. Tenkt og gjort. Mai 1997 ble Baxters kråketær festet til en kontrakt med Madonnas eget Maverick, og med det var de sikret distribusjon verden over. Nå fem år etter er imidlertid utgivelsen Baxter fremdeles en aldri så liten hemmelighet. Det føler jeg at det må gjøres noe med.

I 1997 hadde genre som drum'n'bass og jungle hatt sine femten minutter med popularitet. I egenskap av å være genre dominert av DJer, med elitenavn som Goldie, Tricky og Roni Size i spissen, hadde de blitt forlatt med buken i været etter et par hissige somre på Ibiza rundt midten av 90-tallet. Mens DJene arbeidet fram nye takter for å hisse massene, ble halvdøde drum'n'bass og jungle plukket opp av en liten gruppe musikere med tilknytning til band, eller prosjekter bestående av flere personer. Genrene ble satt inn i en mer poppreget kontekst, der hissige trommerytmer og saftige dub-frekvenser dannet underlag for vokalbaserte og mer konsise låtstrukturer. Det er her, mellom pionérnavn som Lamb og det mer kommersielle Groove Armada, vi finner Baxter anno 1998.

Forvent monotoni når du hører denne plata. Men frykt ikke. For egen del hadde jeg i begynnelsen kraftige problemer med å skille de enkelte låtene fra hverandre. Faktisk til den grad at jeg nesten ble paranoid av å ikke kunne plassere de minimalistiske melodilinjene til den rette teksten eller låta. Det var likevel aldri noe problem å falle inn i den magnetiske stemningen plata gir i helhet. Under et sett av disiplinerte, men kraftig ekspressive og lett urovekkende rytmeprogrammeringer, samt bassfrekvenser godt under mitt anleggs frekvensregister, henter Nina Ramsbys stoiske vokal oss alltid ned til den store roen. Etter hvert rein hypnose etter min mening.

Mange vil nok oppleve Baxters tekster som navlebeskuende depresjon. Vær forsiktig med det. Det er faktisk et godt stykke forbi depresjon. Forbi Nick Cave-crooning, lidende goth-eksistensialisme og country-tragedier à la "kjerringa stakk med ungene, bilen og min beste venn". Det er mer som tilstanden etter at depresjonen er innhentet av anti-depressiva. En tilstand der kjærlighetssorg og eksistensielle problemstillinger fremdeles kan raljere hjernebarken, men uten følelsesmessig avkastning. Det er en slik stemning som fødes av Ramsbys lakonisk distanserte konstateringer, for eksempel som i den resignerte og følelsekalde leveringen av åpningslinjene i Fading:

So, it's another way
I take it back
I always do

I små øyeblikk kan hun strekke seg så langt som til mild desperasjon (Political), eller lett frustrasjon (Fading). Under albumets flate som helhet tegner hun imidlertid et bilde av en person som apatisk konstaterer virkeligheten rundt seg selv. En person hvis "sutring" mer er et resultat av gamle vaner og tankemønstre enn å være følelsemessig tilstede i det som blir konstatert:

I wish I had seen you
in front of your TV set
I wish I'd seen you when you blew up
what seemed to be the whole world to you
- Television

I would be so glad if you told me why I don't fit in
'Cause in my dreams
I wonder why you can't accept my kind of love
- I Can't See Why

I heard a rumour from a friend and another one
who said it was impossible to push your feelings away
I heard it took a lifetime for someone to forget her love
But she did, yes she did forget it - at last
I need a friend
I need you
- Love Again

I sum representerer det faktisk mer et forsøk på å se opp og fram enn videre ned i mørket. Således blir Ramsbys vokal først og fremst en slags skrudd trøst - en slags lindring en kan kjenne igjen dersom man har vandret så langt inn i hodet at alternativene har skrumpet inn til to. Tro meg, det er et sted man finner en paradoksal ro.

Herrene Tillblad og Herlöfsson oppviser en sjeldent god sammensveising av godt håndtverk og sans i sine lydkulisser til Ramsbys svale stemme. Overordnet er det mørkt og dramatisk, ulmende og tungt, pulserende og fraserende - nesten som en tyngre utgave av Massive Attack på Mezzanine. De vet imidlertid å krydre monotonien med diskret varierende elementer og ulike tempomodi; for eksempel de runde og spretne bassmønstrene i Television, det frenetiske gitarøset i Fading, den Nils Petter Molvær-aktige trompeten All Of My Pride, og den "organiske" forankringen fra elpianoer i jazz-melankolske Possible og Oh My Love. Med unntak av den litt for eksperimentelle og enerverende So Much I've Heard, ender Baxters debut opp som det tyngste og mest stilsikre albumet i en genre som dessverre aldri ble annet enn en fotnote i electronicaens annaler: Drum'n'bass-pop.

Jeg har sett mørket. Amen og takk for det.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Deathprod - Deathprod

(Rune Grammofon)

Denne boksen presenterer et flott utvalg av Helge Stens produksjoner, og skisserer et bilde av en obskur, men viktig figur i norsk musikk.

Flere:

Kloster - Coastal Research - ideas, drafts and sketches recorded by Kloster
Madder Mortem - Desiderata