cover

Night Mute

Ativin

CD (2004) - Secretly Canadian / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Slowcore / Math Rock

Spor:
Night Terror
Saigon Sleeps
Concentrate
Endless
Double Back
The Game
Drink This
Scout
Blood
Sleep Well

Referanser:
Rex
June of 44
Early Day Miners
Shellac
Don Caballero
The God Machine

Vis flere data

Se også:
Interiors - Ativin (2002)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


E=MC2

Kvinnen på omslaget har muligens fått seg en overdose Ativin?

Oppfølgeren til Interiors (2002) betyr kanskje at Ativin er vekket skikkelig til live igjen. De ble jo lagt på is på slutten av 90-tallet, og kjernen i bandet, Rory Leitch og Daniel Burton, henga seg til Early Day Miners. Nå ser det ut til at det bare er Burton som er igjen av de to. Han har nok en gang med seg Chris Carothers (gitar, vokal) og ny mann Mark Rice fra The Impossible Shapes på trommer som de mest fremtredende artistene rundt seg.

Ativin står for en mørk, truende slowcore (eller skal vi si sovecore?) med klare forgreininger til den mer komplekse mathrocken, da særlig til Louisville-scenen. Rodan, June of 44 og Slint kan dermed fortsatt fungere som relativt gyldige referanser til dette bandet. Selv om Night Mute ikke kan måle seg med de sterkeste utgivelsene fra den kanten så har Indiana-bandet igjen levert fra seg et hørbart produkt denne gangen, skjønt uten den samme intensiteten som preget forgjengeren.

Burton synger med en meget søvnig, myk hvisken som aldri heves. Vokalen ligger mest og vaker mellom gitar/bass/trommene som står for det meste av det som skjer her. Ativin bygger sin musikk med enkle redskaper, som likevel gir et ganske komplekst resultat. De unngår de mest umiddelbare måtene å skrive en låt på, men i dag er det jo heller ikke helt enkelt å lage noe som er bare sitt eget. Følelsen av å ha "hørt det før" går igjen på nesten hver låt. Her kunne jeg sagt at det faktisk er tilfellet, da de spiller Love and Rockets' The Game, men jeg skal ikke påberope med kjennskap til den originalen. Ativin representerer også et kjølig, kontrollert ytre som gir meg svake assosiasjoner til Joy Division, eller mer aktuelle Interpol. Det er jo en trend som som råder, men uten sistnevntes appell er de dømt til et liv i undergrunnen.

Låttitler som Night Terror, Saigon Sleeps og Blood vitner om et band som ikke vier seg til sommerhygge og solskinn. Det er ikke så enkelt å høre hva Burton mumler om, men det er neppe bare kos. Åpningen Night Terror er muligens ment å dra oss inn i et eller annet svineri. Det dreier seg om en instrumental og utagerende sak som veksler mellom piskeslag og start-stopp rytmikk. Instrumentale Concentrate følger også math-rockens logikk i ganske friske dynamiske vendinger, og det er på disse partiene bandet viser seg fra en tight side der den huggende, rene gitaren og presise trommingen fungerer best. Neddempede spor som Saigon Sleeps og Endless holder forsåvidt også oppe spenningen, dog uten at de klarer å utnytte energien som finnes i denne trioen. Slik svinner The Game unna og etterlater seg bare en grå sky inne i hodet mitt. Bassgangen på Drink This kunne hørt hjemme på God Machines siste plate, men igjen evner ikke Ativin å gjøre noe grep eller dreining som kunne hevet låten, skilt den ut fra det tomrommet den svever i. Drink This spiller på Sonic Youths banehalvdel, og har en ganske offensiv drive, skrekkelig korte Blood har et massivt gitarøs og pumper løs som om den skulle vært hentet fra et Mogwai-parti, før du med Sleep Well trolig forsøker akkurat det. I så fall mister du et utitulert spor 11.

Det er en del positvt å gripe fatt i her, og hadde Ativin avsluttet med noe massivt killermateriale som hadde strukket seg ut over de tilmålte 3.30 så hadde nok også jeg endt mer positiv. Night Mute er en kort plate som jeg finner noe ufullstendig, og den største opplevelsen ligger mest i lysten til å fiske frem noen støvdynkede skiver fra midten av 90-tallet, da denne stilen fortsatt virket frisk og spennende.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jamey Johnson - That Lonesome Song

(Mercury)

Ei nesten heilt ny stemme frå nabolaget til Hank Williams tar ein sylskarp innersving på det aller meste av dei siste åras countrymusikk.

Flere:

Samara Lubelski - The Fleeting Skies
Mahjongg - Kontpab