cover

Swing When You're Winning

Robbie Williams

CD (2001) - Chrysalis / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Musikal / Crooner / Easy Listening / Storband / Standards / Swingjazz

Spor:
I Will Talk And Hollywood Will Listen
Mack The Knife
Something Stupid
Do Nothing' Till You Hear It From Me
It Was A Very Good Year
Straighten Up And Fly Right
Well, Did you Evah
Mr. Bojangles
One For My Baby
Things
Ain't That A Kick In The Head
They Can't Take That Away From Me
Have You Met Miss Jones?
Me And My Shadow
Beyond The Sea

Vis flere data

Se også:
Greatest Hits - Robbie Williams (2004)
Intensive Care - Robbie Williams (2005)
Rudebox - Robbie Williams (2006)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Velkledd Robbie uten selvironi

I egne drømmer er sikkert Robbie Williams både Frank Sinatra OG James Bond. Men ikke i virkeligheten, selvsagt.

Britenes popikon, eks-Take That-medlemmet og superkjendis Robbie Williams, kan selvsagt gjøre hva han lyster nå, etter tre vel suksessfulle popalbum.

Og et av moroprosjektene var tydeligvis å "leke" crooner, med pen dress og høy sigarføring på taket av Las Vegas Flamingo-hotell. Eller noe i den duren...

I alle fall er det standards i sjangeren vi helst husker fra gamle helter - som Frank Sinatra, Dean Martin, Nat King Cole, Cole Porter, Sammy Davis Jr., Fred Astaire med flere - Robbie her bryner seg på.

Det kan selvsagt ikke gå helt prikkfritt for seg, for en britisk "lad" vokst opp på pints, fotballkamper og britisk humor (no offence, Robbie!).

Målt opp mot sjangerens ubestridte helter, og ikke minst kvaliteten på sangene, er det selvsagt umulig å nå toppen også. Mindre morsomt blir det ikke - for oss lyttere - at Robbie tar dette veldig, veldig alvorlig. Ikke mye humor og selvironi å spore på fremførelsene. Hadde han hatt det, skulle han i alle fall fått plusspoeng for selverkjennelsen av at dette nok er litt for stort selv for ham.

Den eneste tegn til selvinnsikt måtte kanskje være den selvskrevne introlåten, I Will Talk And Hollywood Will Listen, hvor Williams og delskribent og produsent Guy Chambers setter tonene for drømmeprosjektet: USA, glitter og stas, som fortsatt jo er uoppnådd for godeste hr. Williams.

Og vi kan jo ikke annet enn å dra på smilebåndet av duetten mellom Robbie og selveste Nicole Kidman, "hot" som bare det - ledig på markedet og Moulin Rouge-aktuell som hun er. De to bryner seg på Something Stupid. Ikke like lekent som da Nancy og Frankie gjorde den i 1967, men sexy video er også småsexy fremføring.

Nuvel. Toppen av kaka tar i grunnen den relativt frekke måten It Was A Very Good Year er presentert på. Her synger Frank Sinatra himself - med velvillig tillatelse fra familien - sammen med Robbie. Dette er i mine ører helt feil. Jeg synes prinsippet med å synge med avdøde helter er på trynet i de fleste tilfeller. På dette albumet blir det enda mer på trynet ettersom Robbie så intenst vil være Mr. Las Vegas - men faller gjennom.

Hvorfor? Først og fremst på grunn av nevnte selvhøytidelighet. Det var sikkert kjempemoro for Robbie å spille inn platen og alt dette der, men versjonene på albumet tas helt ut - som om Robbie virkelig var en crooner - og da begynner puslespillet å ramle fra hverandre i mine ører.

Robbie er tross sine vokalegenskaper ikke rette mann til over halvparten av disse standarene. For en enkeltstående konsert med noen av låtene - og egne inne i mellom - hadde dette sikkert vært kult nok.

Men et helt album blir overdose for meg. Her snakker vi femten melodier. Robbie kjenner ikke sin egen begrensning, og har ikke hatt en sjel rundt seg som har hatt vett til å snakke fornuft til ham.

Målgruppen? Popfansen hans svelger det ikke. Det vet Robbie selv også, og har presisert at popalbumet er i vente på nyåret. De litt eldre som liker klassikerne fra ungdommen av? Nja, Robbie er vel ikke akkurat så etablert i alderssegmentet.

Uansett, moro var det lell, som de sier. Og albumet er da ingen katastrofe. For melodiene er ubestridte perler, for øvrig prikkfritt anført av en enorm mengde talentfulle musikere. Jeg vil likevel mye heller høre originalene, eller de versjonene av melodiene som har satt seg som standarder, enn på en halvinspirert moromann som har gapt litt for høyt. En god ide som hadde holdt mer enn nok til en fire spors-EP, Robbie!

Ain't THAT a kick in the head, huh?

PS. Etter låt 15 følger et skjult spor (tradisjonen tro på Robbies plater). Det er ganske fornøyelige opptak fra vokalopptakene.

PS 2. Å kalle platen nesten det samme som den forrige er kanskje smartere enn å kalle den det samme (som mange har gjort før ham). Men likevel, Robbie. Dette svingte det ikke nok av, altså.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Elected - Sun Sun Sun

(Sub Pop)

Hvis Conor Oberst er den nye Dylan, er Blake Sennett den nye Conor Oberst.

Flere:

The Mormones - Guide To Good And Evil
Information - Biomekano