cover

Norfolk Coast

The Stranglers

CD (2004) - Roadrunner / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
New Wave / Alternativ

Spor:
Norfolk Coast
Big Thing Coming
Long Black Veil
I've Been Wild
Dutch Moon
Lost Control
Into the Fire
Tucker's Grave
I Don't Agree
Sanfte Kuss
Mine All Mine

Referanser:
The Boomtown Rats
The Vibrators

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Livløst fra Guildford kvelerne

The Stranglers sitt siste album er rett og slett ikke godt nok. Bandet tråkker opp gamle spor uten å fornye seg.

The Stranglers har utrolig nok holdt det gående i 30 år. Bandet har vært forbausende homogent, men hyppigheten i utgivelsene har ikke vært like stabil. Undertegnede har fulgt bandet rimelig tett i perioder de siste tre tiårene. Det skal umiddelbart innrømmes at jeg ikke synes de har gitt ut et fullt ut gjennomarbeidet album siden Aural Sculpture fra 1984.

The Stranglers dukket opp parallelt med pønken, men ble aldri godtatt fullt ut av pønkere med antipatier mot alt som kunne lukte av intellektualisme og besteborgerlig bakgrunn. The Stranglers hadde i så måte for mange tekster som inneholdt lettere ullent budskap uten tilsynelatende lettfattelig mening, til tross for låttitler som I Feel Like a Wog, Down in the Sewer og Ugly. At de i tillegg kom trekkende med orgel à la The Doors gjorde ikke innpasset hos pønkerne lettere. The Stranglers hadde allikevel et helt eget uttrykk som skaffet dem et stort nok platekjøpende publikum slik at de fortsatt gir ut skiver. Mye takket være suksessen som ble skapt tidlig på åttitallet med hit-singlene Golden Brown, Strange Little Girl og Skin Deep.

På Norfolk Coast er tre av de opprinnelige fire medlemmene med. Ikke dermed sagt at det er grunnen til at de virker mer samspilte enn på sine to - tre siste album, det har heller med konsertvirksomhet før innspillingen av dette albumet å gjøre. Uansett, de virker svært godt samspilte og det virker som om energien og overskuddet er på plass. Selv om gjennomføringen er bra er ikke låtene like spennende som tidligere. Det blir litt feil når bandet tidvis høres ut som om de kopierer gammel Stranglers. Noen band makter å finne opp samme formel gang på gang, det synes jeg ikke de lykkes med denne gangen. Autoriteten og trøkket i uttrykket er ikke til stede i samme grad som tidligere. Det kan være at den "nye" vokalisten Paul Roberts ikke besitter de nødvendige forutsetningene. Problemet er i større grad at gjentagelsene fort blir kjedelige og robotmessige istedenfor besettende. Og det var nettopp de mørke skumle stemningene som var noe av fascinasjonen ved bandet. De tunge akkordene, Greenfields keyboard, Hugh Cornwells vokal med raspende, tidvis uhyggelige klang, de lekre harmoniene og den dunkle stemningen kjennetegnet bandet. I sine beste stunder var bandet usedvanlig dyktige til å mane fram klangbilder og melodiganger som man ønsket at aldri ville ta slutt. Det er forsøk på lignende ting på en låt som Tuckers Grave og den døsige Dutch Moon. Dessverre er ikke melodiene gode nok, og de stemningmessige akkordene er for tørre og smarte til at de når under huden på en. Og her har vi platas hovedproblem. Materialet de har å arbeide med er ikke godt nok. Det som umiddelbart kan høres spennende og festlig ut går straks over til gjentagelser av forutsigbare og kjedelige melodiganger, eller til gjentagelser av i utgangspunktet kjedelige akkordsammensetninger.

Dave Grenfields orgelspill står fortsatt sentralt og han gjør mye av det stemningsmessige i låtene. I låter som Big Thing Coming og I Don't Agree er vi tilbake i godt gammelt kvelerland. Førstnevnte er nærmest plankekjøring av No More Heroes og man vet med seg selv at man heller spiller originalen.

Som man forstår, dette er kun et album for de som må ha alt av bandet, og som er interessert i å knekke Stranglers-koden av i dag. Alle andre hører dette albumet med et undertrykt gjesp og et knekkende likegyldig skuldertrekk.

comments powered by Disqus

 



Frode
2004-08-06hmm

Skjønner ikke hvorfor the stranglers får alt peppere. the Cure gav ut et album med samme mølet som før, bare med dårligere melodier, men får skryt? Melodiene på norfolk er i alle fall bedre enn det the Cure har klart å skrape sammen. Jeg savner selfølgelig også Cornwell så klart, men det er ingen tvil om at Paul Roberts er en god vokalist. Albumet er etter min mening ganske bra! Ikke en klassiker akkurat, men IKKE bortkasta penger :)

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo