cover

Twin Cinema

The New Pornographers

CD (2005) - Matador / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Powerpop / Alternativ / Indiepop / Indierock

Spor:
Twin Cinema
The Bones of an Idol
Use It
The Bleeding Heart Show
Jackie, Dressed In Cobras
The Jessica Numbers
These Are the Fables
Sing Me Spanish Techno
Falling Through Your Clothes
Broken Breads
Three or Four
Star Bodies
Streets of Fire
Stacked Crooked

Referanser:
A.C. Newman
Destroyer
Zumpano
The Shins
Electric Light Orchestra
The Features
Cheap Trick
ABBA
The Proclaimers
dB's
T.Rex
Ramones
Outrageous Cherry

Vis flere data

Se også:
Mass Romantic - The New Pornographers (2000)
Electric Version - The New Pornographers (2003)
Electric Version - The New Pornographers (2003)
Challengers - The New Pornographers (2007)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Mer porno til folket!

Friskere enn Juicy Fruit! Søtere enn lønnesirup! Gladere enn en kristencamp! Godtfolk - The New Pornographers hadde ikke glemt oss!

Vår mann i Vancouver, Carl Newman har fått samlet sine lille syklubb av musikanter til nok en heisatur av frydefyll og leken pop under paraplytermen The New Pornographers. Hele ni i tallet er de denne gang. Foruten den vanlige ansamlingen av institusjonsunger: Newman, Todd Fancey, Neko Case, Destroyers' Dan Bejar, The Evaporators' John Collins, filmskaper Blaine Thurier og tidligere Age of Electronics/Limblifter-trommis Kurt Dahle - har to ungmøyer trådt inn i manesjen som ekstra korister; Nora O'Connor og Kathryn Calder (Newmans niese, visstnok), hvis effekt på bandets sound bør tilfredsstille alle som rett og slett ikke kan få nok av pikekoring og yndefull sirenesang. Rent bortsett fra dette skiller ikke Twin Cinema seg radikalt fra debuten Mass Romantic (2000) eller oppfølgeren Electric Version (2003). Men som band er New Pornographers likevel kulturradikalere, i kraft av sitt uttrykk og kompromissløshet, og har skapt seg sin egen hylle i livet.

Selv skal jeg vel være forsiktig med å påberope meg fullstendig objektivitet når The New Pornographers nå slipper sitt tredje album, all den stund mitt forhold til Carl Newman & co. grenser mer mot avgudsdyrkelse enn en flyktig sommerferieforelskelse. Mass Romantic tok meg helt og holdent off-guard for tre år siden, mens oppfølgeren Electric Version befestet inntrykket av et av verdens kanskje mest henrivende band; så sanseløst, svimlende catchy at verden den dag i dag fortsatt hiver etter pusten. Slett ikke verst av et band som startet opp i 1997 som et sideprosjekt, og som umiddelbart fikk merkelappen "Vancouver indie super group", trass i at ikke en levende kjeft utenfor Vancouver kunne minnes å ha hørt snakk om noen superstjerner. Så der satt vi, vi fremtidige disipler, uten å kunne finne noe som helst informasjon om noen i bandet. Var de superstjerner, var det visst kun på deres egne nattehimler og i en annen dimensjon.

Slik er det heldigvis ikke lengre. Nattergal og chanteuse Neko Case er etter hvert blitt et kjent navn i Nashville og omegn etter en pen stripe yndefulle alt.country- album, som skam å si har lite eller ingenting til felles med hennes arbeider i The New Pornographers. Frontmann Carl Newmans soloutgivelse Slow Wonder (som A.C.Newman) var intet mindre enn strålende (sjekk også hans arbeider i Zumpano), mens gitarist og keyboardist Todd Fancey i 2004 ga ut en angivelig staselig langspiller kalt Fancey. I følge nettstedet sitt er han i juli 2005 også aktuell med en EP kalt Magical Summer. La oss for øvrig heller ikke glemme Dan Bejars eminente Destroyer-prosjekt, som har holdt det gående i lengre tid. Med andre ord: kollektivet flommer over av talent.

Når medlemmene forener seg, foredles dette talentet til pur, ellevill moro.

Antagelig har et band aldri hørtes mer joie de vivre ut enn hva pornografene gjør på årets sukkerrush Twin Cinema, og om det skulle finnes et slikt band må det nesten være dem selv, all den stund Twin Cinema holder til i samme sirkustrupp som forgjengerne. Bandet kunne fort endt opp som sine egne verste fiender, og bare skapt enda mer av det samme uten å anstrenge seg nevneverdig. Carl Newman skriver tross alt klassiske poplåter i samme tempo som andre mennesker skifter undertøy. I tillegg pakker han hele overskuddslagre av hooks og skinnende melodier inn i hver eneste låt han signerer, som om det var et spørsmål om liv og død. Hooks stables oppå hooks, harmoniene kommer bortimot parvis, og refrengene er langt flere enn versene. Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid bli med Newman - hans tanke er fri.

Man burde i praksis gått lei. Jeg burde for eksempel kastet opp på Mass Romantic hver gang jeg fikk øye på den i hylla, i stedet bærer jeg den med bort til grammofonen hver forbannede gang, og hengir meg til dårlig koordinerte tåpeligheter selv nå, fire år senere.
Twin Cinema er isolert sett ikke veldig annerledes enn sine forgjengere; hooks, harmonier, deilige sing-a-longrefrenger, stormende koringspartier, et drivende, stampende sound, smektende falsettopartier og Newman/Case- duetter, altså alt som står våre hjerter nær.

Uttrykket er som før, med forgreininger til det meste av popens retninger og mestere. Newman vandrer rundt i Den himmelske pophage med et bredt smil om munnen, og håndplukker popmelodier fra de ulike grenene på poptreet. Ikke bare fylles kurven - den bugner over av band og stilretninger: Glam. New Wave. Tyggegummipop og space rock. Go-Go's. Blondie. T.Rex. The Cars. The Wondermints. Cheap Trick, selvsagt, og Big Star. Elephant 6 og Apples in Stereo. ABBA. Kim Wildes We're the Kids in America paret med Wires Reuters og Undertones' More Songs About Chocolate Girls. Electric Light Orchestra, Fleetwood Mac. Proclaimers. Joan Jett. Bevis Frond og dB's. Britpop. Kiss, sogar. En hel del Guided By Voices. Brødrene Wilson. Landsmennene i The Hidden Cameras. Replacements og Paul Westerberg. The Shins, hvis James Mercer er en av de ytterst få som spiller i samme liga som Carl Newman, og som også deler hans forkjærlighet for glam.

Med andre ord, et vell av inspirasjonskilder. Tyveri, sier du? Ja visst, men elegant utført tyveri. Dessuten bruker Newman hansker, og etterlater seg ingen fingeravtrykk.

Hva som gjør Twin Cinema brøkdelen bedre enn sine forgjengere er at den ikke er like heseblesende utmattende. Luft har blitt sluppet inn i rillene, og selv om melodiene fortsatt rir høyt, har bandet ved flere anledninger slakket litt på det vanvittige, innimellom for høye tempoet på Electric Version. Less is more, har vi blitt fortalt, og sannelig om ikke Newman har tatt denne lærdommen til seg. Ikke slik at han har hengitt seg til James Blunt-ballader eller taffeljazz, men han har utvilsomt forsøkt å presse inn temposkiftninger hist og her, hvilket er gunstig for alle som ikke nødvendigvis elsker å spise sukkerspinn og kjøre berg-og-dal-bane på én og samme tid. Best aner man dette på Neko Case-forkynnede These Are the Fables, en ryggmargskilende triumf spunnet rundt piano, tunge pauker og kanskje verdens fineste kvinnelige vokal for øyeblikket. Langt bak i rommet måker også de nyankomne O'Connor og Calder på med mer østrogen og vidunderlige koringer, og sammen er dette sprengstoff. Case-drevne The Bones of an Idol er også en behersket og nedtonet utgave av New Pornographers, og et kjærkomment pustehull mellom frenetiske Twin Cinema og Use It, sistnevnte en så Newmansk signaturlåt som de overhodet kommer, hvilket betyr tre minutter euforisk allsang satt mot drivende gitarer i et muskuløst, nesten overlesset lydbilde.

Newmans herlig titulerte Sing Me Spanish Techno står etter hvert frem som et av albumets utvilsomme høydepunkt: Mer tidløst kommer ikke pop nå om dagen - her er hele arsenal av baklengsgitarer, temposkifter og helomvendinger, storslåtte koringspartier, et rytmeanfall som knapt er til å tro og et slikt overskudd av livsglede og infam energi at man knapt er i stand til å stable seg opp på beina etterpå. Påfølgende Falling Through Your Clothes er enda mer flerstemt sang, drivende og bastant tromming og et lett symfonisk lydbilde bestående av orgel, tamburiner og xylofoner, samt en haug med annet snadder.

Noe av bandets tidligere kunstneriske triumfer har stått og falt litt med Neko Cases tilstedværelse, selv om Carl Newman har vært mer enn kapabel til å skrive tidløs powerpop også de gangene hun ikke var tilstede. Case har likevel alltid gitt en ekstra dimensjon til Newmans låter - og gudene skal vite at hun kommer godt fra det også på Twin Cinema. Lån eksempelvis øre til The Bleeding Heart Show, og hvordan hun omtrent egenhendig drar en litt anonym låt opp i lyset.

Vi skal likevel passe oss litt for å mase om mer Case og mindre Newman, da det nå engang er sistnevnte som er primus motor og låtskriver i New Pornographers. Det er derfor særs hyggelig å registrere at Newman-opus som allerede nevnte Sing Me Spanish Techno, gnistrende Use It, muskelbunten Star Bodies og tittelsporet Twin Cinema er av de bedre låtene New Pornographers har skjenket verden. Tettpakkede med hooks, frenetiske på grensen til det rabiate og så skammelig fengende at verden aldri helt vil bli den samme igjen, har Newman med disse tatt det endelige steget inn i popsnikringas panteon.

I tillegg må Kurt Dahles jobb på slagverk trekkes fram, all den stund han flere steder på Twin Cinema, omtrent på egen hånd, dytter bandet videre opp mot stjernehimmelen. Dahles rytmisk mangefasetterte og uhyre komplekse perkusjon har fått en mer fremtredende plass i miksen, noe som skulle bare mangle all den stund mannen låter som han slår med et dusin armer og ben, vilt og fresende, og alltid særdeles stødig.
Dan Bejar står dessuten for tre låter, hvorav Jackie, Dressed in Cobras (en oppfølger til Mass Romantics Jackie?) kommer best fra det. Bejars låter har en anelse mer islett av avantgarde og burlesk teater i seg, og kommer med færre hooks. Broken Breads pøser riktignok på med allsang mot slutten, men både Streets of Fire og Jackie, Dressed in Cobras har mer komplekse strukturer i bunn, hvor Dahles stakkato og usynkoperte rytmikk avgjør låtens endelige uttrykk.

Twin Cinema kan knappest kalles subtil eller spesielt dyptloddende, men som band er New Pornographers kompromissløse i holdning og bruk av virkemidler. Lik Belle and Sebastian jobber de ufortrødent videre mot det definitive pop-albumet, samtidig som de innenfor sine rammer også eksperimenterer med ulik lyd og vokal, akkurat som våre skotske venner. I tillegg, og dette skal man ikke kimse av, kan de ulike vokalistene synge. Gad vite hvor mange band som med et nesten like staselig sound som nypornografene har forsvunnet ut i tåkeheimen takket være dårlige vokalister. New Pornographers er med sine ni medlemmer selvsagt godt forspent, men det er nå engang herlig at de kjenner sin do-re-mi.

For å summere opp: New Pornographers har tatt enda et lite skritt mot udødelighet og en plass ved gudenes bord, og Twin Cinema bør være albumet som når ut til massene. Det vil si, kanskje ikke akkurat massene, men i hvert fall nok mennesker til at vi klarer få dem tilbake til en ny konsert i Kiæmpers Fødeland. Den ene gangen vi fikk tatt dem i nærmere åsyn var på Øya-festivalen i 2002, og det begynner jo å bli noen år siden. Vi blir tross alt ikke yngre med årene, vi heller, selv om New Pornographers album er ungdomskilder så gode som noen i en tid da alle synes å bli gamle og utbrente over natta.

Vi får trøste oss med at 2005 har vært et formidabelt pop-år, selv om kroppen ikke alltid vil være med, eller The Body Says No, som Newman kvad så minneverdig på Mass Romantic.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Motörhead - Inferno

(SPV)

De gamle er ikke bare eldst. De er også råest, mest grisete og aller tøffest.

Flere:

Information - Biomekano
Sukpatch - 23