cover

Relikt

Das Ich

CD (2003) - Danse Macabre / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Industri / Synth / Goth / EBM

Spor:
Kindgott
Von der Armut
Kain und Abel
Das Dunkle Land
Schwanenschrei
Gott ist Tot (Kindgott Version)
Erde Ruft
Garten Eden
Hass
Destillat (Club Version)
Reanimat
Unschuld Erde
Die Propheten
Jericho

Referanser:
Nine Inch Nails
Einstürzende Neubauten

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Deutschland über alles

Når Das Ich samler de beste låtene fra sin 14 år lange karriere, må resultatet simpelthen bli djevelsk bra.

Si "Bayern", og de fleste ser sporenstreks for seg en staut, rødkinnet kar med kostebart og lærbukser - en ihuga fotballfan med pølse med surkål i den ene hånden, en gedigen ølseidel i den andre og med jodlemusikk på stereoen. Ikke akkurat vennemateriale, med andre ord. Men frykt ikke, Das Ich er bandet som snur alle forutinntatte forestillinger om Bayern på hodet. Bruno Kramm og Stefan Ackermann (intet kjent slektskap med kombinerthelt Ronny Ackermann!) har faktisk så lite til felles med den klassiske pølsetysker som tenkes kan.

Med et utseende som skremmer de fleste unntatt Fanden og hans venner på flatmark, og med sine steinharde industrirytmer og avgrunnsmørke, bibelske sangtekster, blir duoen ofte stemplet som satanister. Ikke helt rettferdig, kanskje, men når man stiller på konsert med 666 i blodrød skrift over hele brystet, bør man tåle såpass. For det er nettopp de teatralske sceneopptredenene som har gjort Das Ich navngjetne både i USA, Tyskland og resten av det goth- og industrirock-elskende Europa. Med full kroppsmaling, demoniske geberder og voldsom mimikk holder bandet hardtslående konserter med en intensitet få kan overgå. Men se nå bort fra den ekstreme look'en.

I virkeligheten er herrene Kramm og Ackermann to særdeles arbeidsomme, seriøse artister som ikke overlater noe av verken plateinnspillingsprosessen eller karriereutformingen til utenforstående. Arbeidsdelingen våre venner imellom er klar: Bruno Kramm er musikeren av de to - det er han som har komponert så godt som hver eneste melodi Das Ich har spilt inn siden platedebuten i 1990. I tillegg både programmerer og spiller han alle bandets synthesizere, produserer musikken og gir den ut på sitt eget plateselskap Danse Macabre. Stefan Ackermann er opprinnelig danser, men har nå rollen som duoens vokalist og tekstforfatter.

Relikt er den første samleplata Das Ich gir ut. For den som ikke har stiftet bekjentskap med Kramm og Ackermann tidligere, er albumet godt som gull: Her får du høydepunktene fra deres 14 år lange musikalske samarbeid på rad og rekke. Men også den mest garvede Das Ich-fan kan kose seg med Relikt. For riktignok består plata av duoens mest anerkjente låter, men brorparten av sangene kommer her i tidligere uutgitte, utvidede versjoner, nye mikser eller som konsertopptak. Dette er med andre ord et godt kjøp. Ja, låta Kain und Abel er faktisk verd hele albumet alene: Når Ackermann dels vræler, dels hveser og dels spytter frem teksten til akkompagnement av hypnotiserende industrirytmer og en fengende, dansende melodi, faller i hvert fall jeg pladask. Ikke engang Einstürzende Neubauten kunne gjort det bedre. Og når Das Ich i tillegg varter opp med beintøffe samplinger i Kindgott, den dystert svevende og nesten symfonisk melodiøse Von der Armut, og den lavmælte, melodramatiske "pianoballaden" Jericho, er det vanskelig å komme med en eneste grunn til hvorfor du ikke skulle utvide bekjentskapet med Bayern-bandet til varig vennskap.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Magnolia Electric Co. - Trials & Errors

(Secretly Canadian)

Jason Molina bretter opp ermene og harver løs i opptråkket jord med ny glød.

Flere:

PJ Harvey - Let England Shake
Umek - Neuro