cover

Elixir

Jan Garbarek & Marilyn Mazur

CD (2008) - ECM / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Improvisasjon

Spor:
Clear
Pathway
Dunun Song
Joy Chant
Bell-Painting
Elixir
Orientales
Metal Dew
Mother Drum
Mountain Breath
Creature Walk
Spirit of Air
Spirit of Sun
Sheep Dream
Talking Wind
Totem Dance
The Siren in the Well
River
On the Move
Winter Wish
Clear Recycle

Referanser:
Karl Seglem
Jan Garbarek Group
Trilok Gurtu

Vis flere data

Se også:
Officium Novum - The Hilliard Ensemble & Jan Garbarek (2010)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Aldersgrense: 42 år

At musikk ikke er laget for alle aldre er en utbredt kjensgjerning, skjønt kanskje ikke så ofte innenfor jazz. Men vær så god, her er voksenjazz.

Marilyn Mazur: Dansk perkusjonist med en trettifem år lang karriere som profesjonell musiker bak seg.
Jan Garbarek: Saksofonlegende gjennom omtrent like mange år. Disse to har spilt en del sammen før i Garbareks regi, og har siden februar vært å finne sammen på Elixir, utgitt på ECM under Mazurs navn.

Å ta stilling til denne platen er noe av det vanskeligste jeg har gjort. Det er ikke fordi musikken er fremmed for meg, eller fordi musikerne er diffuse og vanskelige å få has på. Tvert imot, Mazurs perkusjonunivers og Garbareks saksofoner går godt sammen og kan lett kalles en symbiose. Samspill mellom kun to utøvere er ofte svært givende å høre på, det oppstår mye god kommunikasjon i slikt spill.

Platen består mest av idéer og improvisasjon rundt disse, ikke direkte komponerte låter. Alt i alt er det 21 ofte ganske korte spor, som hvert innehar en idé som gir hvert sitt bilde. Dette er sydd sammen med rød tråd og til sammen er det en god helhet på det snaut timelange opptaket.

Mazurs instrument består av mange typer skinn og metall, se bare instrumentlisten, hun er sitt eget orkester og kan fint holde et langt strekk levende helt for seg selv. Garbarek blåser sensitivt i hornet og er på mange måter en støttespiller oppi det hele, samtidig et melodisk alibi. Dette tankefulle uttrykket, dette møtepunktet mellom fremmedartede perkusjonlyder og den talende saksofon – mange liker dette. Og jeg skjønner dem så godt.

Men skal jeg være ærlig?

Jeg synes dette blir for drøyt. Det blir ofte for følende, som igjen drar over i det kjedsommelige. I de drøyeste stundene ser jeg for meg damer på førtito år som er nyskilt fra ekteskapet og nyfrelst på kultur og som sluker rått alt som er spesielt der de sitter med lukkede øyne i sine blafrende, teppelignende plagg og har dekorert seg selv med en limegrønn detalj. Hils lilladamen velkommen.

Elixir er en plate som appellerer til disse menneskene. Til mange andre også vil jeg tro, men i hvert fall denne gruppen av befolkningen. Jeg vet det kan være dristig å si dette, og overfor musikere som spiller relatert improvisasjonsmusikk kan nok en slik fremstilling fremstå som lite berettiget og regelrett feiltolkende. Samtidig vil det være fullstendig feil av meg å la sjansen gå fra meg til å fortelle hvordan en liten krets musikkopptatte mennesker i tyvårene ser på en slik musikalsk innfallsvinkel.

Hva er det så jeg kritiserer? Nettopp dette tankefulle, meditative uttrykket. Nettopp de talende instrumentene og alle bilder av natur de kan frembringe; også jeg ser for meg mørkegrønn mose, sildrende vann og skumringslys når Mazur leker seg gjennom lydene instrumentet hennes gir. Dette biter rett og slett ikke på meg. Kan man derfor øyne et generasjonsskifte her? Jeg mener det.

Egentlig er jeg tyve år for ung til å anmelde denne platen. Den har fått gode kritikker rundt om, men jeg vil anta at de fleste av de aktuelle anmelderne også kunne vært en av mine foreldre. Jeg har forsøkt gang på gang, til forskjellige tider og forskjellige situasjoner, å gi Elixir en sjanse. Og det er et lite slag i ansiktet å erkjenne at mitt personlige oppgjør med platen ender som det gjør, all den tid jeg anser meg som tolerant og åpen for musikk.

I dette tilfellet må jeg bare beklage utfallet, men å pynte på sannheten er ikke noe jeg gjør åpenhjertet.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jaga Jazzist - One-Armed Bandit

(Sonet)

Etter mer enn ti år låter Jaga Jazzist fortsatt friskt og inspirert. Faktisk mer friskt og inspirert enn på lenge.

Flere:

Sonny Simmons - The Traveller
Ping - Discotheque of Darkness