cover

Vidde

Atlanter

CD (2013) - Jansen Plateproduksjon / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Stein over vidda

Viddere. Viddere. Vidde. Hardangervidda! Vi har vært på flytur med Atlanter på øret, og sliter med å lande.

Jeg var ikke snill da jeg omtalte Jens Carelius' debutalbum her på huset i 2008. At jeg var unødvendig slem med The First Songs får stå sin prøve, selv om jeg skulle ønske faen som stakk i meg hadde holdt seg unna. Carelius har uansett slått tilbake med to fine oppfølgere, der spesielt The Beat of the Travel fra 2009 skinner, og nå har han sammen med musikk-kompis Atle Hammerø startet et sideprosjekt som er for bra til å bare være det. Fem år etter en treer og karakteristikk som "Nok en sutrete ung og trist mann, med hjertet i brann og på full fart baklengs inn i fremtiden", slår nemlig Jens Carelius slår ut i full blomst i et band som leverer en debutskive som låter regelrett storslagent og, unnskyld uttrykket, fett som faen. Atlanter imponerer i all sin grooveglede og lekne musikalske prakt. Vidde er et egenrådig og originalt debutalbum blant de beste norske hittil i år.

Det var da jeg fløy over Hardagervidda, badet i solskinn forleden, jeg virkelig fattet storheten i Vidde. Med øynene rettet mot Peer Gynts rike, fjellområdet mellom øst og vest, nasjonalparken med sine bølgende vidder og majestetiske fjell, møtte storslagne bilder lyden av Atlanters praktfulle debutalbum på headsettet - med tittelen som resultat etter flyturen, rettere sagt, vel, flytrippen, over vidda. Bandet karakteriserer sitt uttrykk som viddeblues, noe jeg synes er ganske dekkende, for selv om uttrykket varierer fra fantasifull blues i mange avskygninger til mekanisk kraut, medrivende rock og følsom vestkyst og mye mer, er det en organisk helhet over albumet. (Den tenkte) følelsen av stein over vidda, høytflyvende over et vakkert stykke moder jord der lyd og bilde møtes i noe større, festet kloen i flysete 5A da vi gikk inn for landing i Bergen (med Atlanterhavet i vest) – og nekter ennå, en liten uke senere, å slippe taket.

Rytmisk svir

Anslaget på Vidde er strålende, nesten til å miste pusten av. Urovekkende skurr, gitarer, bass, trommer og skog så langt øyet rekker med slående ekko fra Halleluwah med Can. Tree Song er medrivende til tusen, og et anslag som staker popkursen, via prog-omveier på grensen til å tippe over med lyden av tverrfløyte badet i syre. Men Atlanter hanker seg inn på vei mot snaufjellet. Når alt er på vei til å sette seg fast i gjørmete prog, tar bandet sats og baner ny vei. Det meditative repeterende groovet som kvartetten har i bunn på det meste, gjør debutalbumet til en rytmisk svir, et pulserende stykke musikk der klagesang fra Sørstatene møter Saharas ørken, og med største selvfølge blander inn ekko fra britisk folkrock, vestkyst, prog og pop med duft av Sufjan Stevens i det fjerne. Atlanter byr også på norsk folkesjel i bunadsdrakt, bukkehorn, 17. mai, mjød og resten av grunnfjellet, og låter både gammel og moderne på et vis. Vidde kunne kommet en evighet tilbake, men har likefullt et originalt stempel av 2013 i musikken.

Med to stemmer i front, er vokalarbeidet gjennomgående praktfullt. Den søkende klagesangen til Carelius er historie, her er det autoritet og et følsomt spenn som gjelder. Sammen med Hammerø utgjør han et sikker kort i front av Atlanter. Tenk hva et band, med litt av den samme musikalske innstillingen, som for eksempel Kitchie Kitchie Ki Me O, kunne gjort med vokalist av Jens Carelius' kaliber i front. Ørkenbluesen har de felles, men Atlanter låter uansett mykere og videre, selv om bandet jaggu fyrer av lassevis med energi fra rillene. Det er noe fløyelslett over skiva, Atlanter balanserer, utforsker og finner veien mot et musikalsk landskap, der idérikdom florerer, der rytmen setter seg i margen, der gresset er grønt mellom steinene, og der smakfulle detaljer får en til å gispe med vinger av ståpels på vei over vidda (eller noe i den duren).

Helhet

Høydepunktene kommer tett som hagel. Det er vanskelig å trekke fram noen definitive topper, for her henger alt sammen i helhetlig bærekraft. Det er likevel vanskelig å komme unna betagende Aye, som fra en start i India finner veien mot bandets egendefinerte viddeblues, som med et fett groove i bunn viser frem det mangfoldige spektret til Atlanter. Bandet bukter seg frem, det knirker, det hyles, det synges og gynges, rytmisk og fremover i riktig retning. Gitarene svarer klangfullt, bandet pulserer, lever og leverer. Og dét enten vi snakker følsom vokaldreven folkpop, eller rytmisk svir med klampen i bånn. Atlanter behersker hele spektret med soul i røsten og musikkhjertet i brann, og er en fryd å høre både når de fillerister sine lyttere med altoppslukende More Juice Than Zeus, eller bader i følsomt storsinn som på betagende fine Pike, bare for å nevne noen eksempler i en imponerende helhet.

Ok, desserten i siste låt blir for mye for en stappmett anmelder, ellers består Vidde av mye gull. Et album jeg etter i alle fall 20 gjennomlyttinger ennå har som førstevalg i spilleren, det skulle si det meste om voksepotensialet for debutskiva. Jeg tror vi snakker om en merkestein. La oss håpe det blir satset fult ut på Atlanter, dette prosjektet er nemlig alt for bra til bare å være noe man gjør på sidelinjen.

Tidligere groove-redaktør og nåværende WIMP-redaktør, Bjørn Hammershaug, omtalte i 2008 Black Mountain og albumet In The Future i særdeles flotte vendinger her i gården. Avslutningen, "Viddere. Viddere!", sa og sier det meste om den fem år gamle bautaen til de canadiske skjeggrockerne. Utsagnet er like gyldig her, noe bedre kompliment kan jeg ikke gi Atlanter.

Viddere. Viddere. Vidde!

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo