cover

Have a Little Faith

Mavis Staples

CD (2004) - Alligator / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Soul / Gospel

Spor:
Step Into the Light
Pop's Recipe
Have a Little Faith
God Is Not Sleeping
A Dying Man's Plea
Ain't No Better Than You
I Wanna Thank You
I Still Believe In You
At the End of the Day
There's a Devil On the Loose
In Times Like These
Will the Circle Be Unbroken

Referanser:
Pops Staples
Aretha Franklin
Cissy Houston
Patti LaBelle

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Atter en dronning

Mavis Staples gjør en Solomon Burke og lykkes langt på vei.

Denne utgivelsen er en godbit for de fleste som liker soul og gospel gjort med en moderne edge, vil jeg tro. Mange vil huske Solomon Burkes sensasjonelle comeback i 2002, da han ga ut mesterverket Don't Give Up On Me på Fat Possum. Her gjør Mavis Staples noe av det samme. Hun gir ut sin første skive på over ti år og viser at hun, i likhet med Burke, har så mye saft i stemmen at andre jyplinger kan gå og gjemme seg. Staples har mange tiår i Staple Singers bak seg, der hun sang med både søsken og faren Pops Staples. Stemmeprakten hennes burde dermed være kjent for mange. Men det er lenge siden hun virkelig var i rampelyset. Med denne utgivelsen på bluesplateselskapet Alligator burde det være all grunn til at mange får opp øynene for den aldrende soul- og gospeldivaen. Dette produkter har nemlig Grammy skrevet over hele seg.

Mens Joe Henry styrte Burkes comeback, er det for meg mer ukjente Jim Tullio som er mesterhjernen bak Have a Little Faith. Litt surfing på nett viser at han har jobbet med blant andre The Band og Richie Havens. Han har uansett samlet et stort knippe musikervenner og session-musikere for anledningen, og han har også skrevet flere av låtene. I tillegg er store deler av albumet spilt inn i hans hjemmestudio. Ikke dumt, viser det seg, siden lyden på plata er luftig og organisk, med masse rom for detaljer og ikke minst Staples' voldsomme stemme som formelig bobler opp fra magen. Det er nesten komisk å høre/tenke på; der Idol-deltagerne (og andre av samme støpning) strekker og vrir stemmen for å nå tonene, høres det nesten ut som Mavis Staples må legge bånd på seg for at ikke nærområdet skal rystes av jordskjelv hvis hun virkelig slipper seg løs og lar det stå til. For en stemme!

Førstesporet Step Into the Light legger lista for hva som skal komme. En bluesa, akustisk slide gitar ligger og lurer bak i lydbildet og skaper en mystisk stemning (tenk Tony Joe White), mens en sparsom trommerytme støtter opp bak Staples' stemme, og B3-orgelet legger et dempet bakteppe av vellyd. Og når refrenget kommer, løftes låten fremover av at salige Dixie Hummingbirds korer. En kjempelåt! Så følger Pop's Recipe, en mer funky sak hvor Mavis resiterer faren Pops vise ord og hans historie. Det er mye livsvisdom i denne teksten, og det hele fremføres kjærlig av datteren. Tittellåta er mer tradisjonell Memphis-soul med fiffige gitartriller og det alltid tilstedeværende orgelet. Neste høydepunkt kommer i A Dying Man's Plea, en gospelversjon av blueslåta See That My Grave Is Kept Clean. Nydelig fremført med mer akustisk slidegitar som tvinner seg inn i en elektrisk gitar, med et gjerrig komp som ligger i bakgrunnen. Soloen fremføres med fele(!) og det fungerer aldeles glimrende.

Ikke alt er like bra som dette. Låtmaterialet her er ikke like sterkt som på Burkes comeback, der noen av verdens beste låtskrivere bidro. Her blir det tidvis litt tamt, til tross for Staples formidable tilstedeværelse. Men dårlig blir det aldri, heller litt anonymt. Særlig mellompartiet gjør lite av seg, synes jeg. Det forandrer seg imidlertid på At the End of the Day hvor alt igjen stemmer. Flott tekst, nydelig orkestrering og økonomisk orgel gjør dette til en perfekt sommerlåt. Mer gull følger i In Times Like This, skrevet like etter 11. september, hvor Staples går i bresjen for å samle troppene og at alle må være snille mot hverandre. Det høres døvt ut, men med Staples ved roret og et massivt kirkekor i bakgrunnen kan jeg love det at det funker som pokker. Herlig gospel i moderne tapning.

Den beste låten har imidlertid Staples spart til slutt. Da kommer nemlig gode, gamle Will the Circle Be Unbroken, som her er en oppvisning i minimalistisk vellyd. Et bassmunnspill ligger og durer i bakgrunnen, to akustiske slidegitarer vever et luftig fundament, trommisen slår lett på en tamburin og noen fjerne orgeltoner melder seg på; alt mens Staples selv bygger opp stemmen gradvis og til slutt preker som en baptist prest til menigheten. God almighty!

Alligator har gjort en liten genistrek her ved å gi ut denne godbiten, og alt skulle ligge til rette for at Stapels kan triumfere på neste års bluesfestivaler rundt om i verden. Et par musikkpriser burde det også ligge an til. Når det er sagt, så er altså ikke alt like bra. Noe av låtmaterialet er for svakt og da blir det fort intetsigende. Men når det stemmer på denne plata, så stemmer det big time.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bonnie Prince Billy - Beware

(Domino)

Djupare inn i countryen enn nokon gong. Men tru ikkje at han sviktar. Langt ifrå.

Flere:

J. Mascis - Several Shades Of Why
Grey de Lisle - The Graceful Ghost