cover

To Everybody

90 Day Men

CD (2002) - Southern / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Eksperimentell rock / Math Rock

Spor:
I've Got Designs On You
Last Night, a DJ Saved My Life
Saint Theresa in Ecstasy
We Blame Chicago
Alligator
A National Car Crash

Referanser:
Slint
A Minor Forest
Desert City Soundtrack

Vis flere data

Se også:
Too Late or Too Dead - 90 Day Men (2003)
Panda Park - 90 Day Men (2004)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Til alle, for alle

Fortsatt litt for ferske til å skape et definitivt verk, men 90 Day Men beveger seg i den retning.

90 Day Men ga ut en av 2000s beste plater med (It (Is) It) Critical Band, en dynamisk og emosjonell post-hardcore utgivelse, himmelsendt for de av oss som savnet en brukbar etterfølger til A Minor Forest og Slint. Intrikate melodier, temposkifter, vekselsvis aggresjon og følsomhet preget debuten, hvis cover viste fire slacker-utseende pøbler fra Anywhereville, USA. På To Everybody skimtes fire tegnede ansikt inne i en psykedelisk skog, mer likt Revolver enn With the Beatles, for å bruke en kjent sammenligning. Hva har skjedd?

Med sin oppfølger viser bandet at de blir skummelt spennende å følge. De har tydeligvis gått gjennom en aldri så liten modningsprosess, og kommet ut av studio med en mer helstøpt og variert skive, som for HC-fansen kanskje vil virke for mild. Den største endringen i lydbildet kommer nemlig fra nykomlingen keyboardist og pianist Andy Lansangan. Han tilfører et mykere og mer sofistikert uttrykk i form av aldri hvilende tangenter som får love til å styre mye av drivet i låtene. Det underbygger mørke og tunge stemningsleier mer enn den tidvise utagerende adferden som preget Critical Band.

Selv om 90 Day Men passende nok har justert uttrykket sitt noe ned, har de fortsatt beholdt sine gamle kjennetegn; den intense vokalen (som veklser mellom hvesen og hvisken, innestengte skrik og sjelfull sang), en drivende rytmeseksjon og skarpe gitarklanger. Alt er sydd sammen rundt melodier som oftere er lineært oppbygd enn gjentagende med vers/refreng. Det er bare seks låter på To Everybody, men de er til gjengjeld ganske lange, og bærer på mye befriende utvikling. På åpningssporet vrir og jamrer bandet seg tilsynelatende retningsløst, inntil Lansangan etter 6.50 tar en blomstrende pianoovergang, noe som ikke bare setter hele sporet i et nytt lys, men som også fungerer som glimrende overgang til platens treminutter-hit Last Night, a DJ Saved My Life. Noe av det samme gjentas avslutningsvis, da vokalen glir inn etter syv minutter - denne gangen klar og melodiøs etter en langt droneparti. På We Blame Chicago veksler de mellom harmonisk pop og avantgarde-territoriale. Platens merkeligste spor er likevel Alligator, som etter en rolig start vokser opp mot en prog-stil der gammel Pink Floyd og Uriah Heep er like naturlige referanser som moderne post-rock, og med en tilhørende tekst om bjørner, bier og trær.

I følge bandet har de tatt navnet sitt fra et begrep lansert av kriminologen Samuel Yochelson, som henviser til den ventetid kriminelle må gjennom før de mottar psykiatrisk behandling. Yochelson har en lang karriere bak seg med studier av kriminelle, voldsofre og samfunnets utstøtte. Om det er av pervers fascinasjon eller profesjonell interesse at St.Louis/Chicago-bandet har adoptert dette uttrykket er ikke sikkert, akkurat som det er litt usikkert om medlemmene selv anser seg som pasienter eller forskere. Og det er i feltet mellom intelligens og galskap 90 Day Men er i ferd med å befeste seg som et meget spennende band.

comments powered by Disqus

 



Panserkrysseren Potemkin
2003-05-30Sensasjonelt bra, So What mandag 2.juni

Da kommer disse eminente amerikanerne ned i kjelleren på Grensen. Er man ikke der vil man bli hånet av barnebarn på lik linje medsveklinger som gikk glipp av konserter med Jimi Hendrix, John Coltrane, Sex Pistols o.l...

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo