cover

Baby I'm Bored

Evan Dando

CD (2003) - Setanta / Clearspot / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Countryrock / Poprock

Spor:
Repeat
My Idea
Rancho Santa Fe
Waking Up
Hard Drive
Shot Is Fired
It Looks Like You
The Same Thing You Thought Hard About Is The Same Part I Can Live Without
Why Do You Do This to Yourself?
All My Life
Stop My Head
In the Grass All Wine Colored

Referanser:
Gram Parsons
The Lemonheads

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


It's great to be straight, yeah...

Vellykket comeback fra blomsterbarnet som havnet i grøfta. Nå tråkker han opp nye veier etter The Lemonheads.

Evan Dando vekker til live mange gamle minner hos oss aldrende; det er jommen snart ti år siden vi løp rundt i gresset og sang Lemonheads-favoritter som Into Your Arms og My Drug Buddy. Sitronhodene var synonymt med sommerlig popglede, og sannelig er det mulig at Evan Dando igjen blir blant de store solfavorittene utover våren 2003. Baby I'm Bored har blitt en triumferende tilbakekomst.

Jeg var litt spent på hva han ville komme opp med etter sin syv år lange fest (med avrusning inkludert), men på konserten forut for denne platen feide han vekk enhver tvil. Riktignok snublet han opp på scenen rimelig skev og lovlig sent, rotet med tekstarkene sine og surret rundt seg selv innledningsvis. Han så ut som en blanding av Gram Parsons og John Sebastian med det lange håret og de store solbrillene, men etter cirka femten sekunder hadde han et overfullt Mono i sin hule hånd, og han slapp oss ikke før etter et par timer. Da hadde han like godt kjørt gjennom store deler av sin karriere, med hovedvekt på It's a Shame About Ray (1992), tolket Parsons og Iggy, og sjarmert i senk alle som en av oss på elegant vis. Dando stod frem som en scenepersolighet uten like denne kvelden, og innimellom snåle vitser, bokopplesning og flørt med publikum presenterte han også deler fra sitt første soloalbum.

Baby I'm Bored er en passende tittel fra slackerprinsen som "alle" kvinner svermet rundt på midten av 90-tallet. Sist jeg så Dando var vel i James Marigolds nydelige Heavy (som kjæresten til Liv Tyler), og han høres fortsatt ut som "the boy next door" med den varme, slørete stemmen i god behold. Platen er ikke et direkte oppgjør med fortiden, men det er klart at en låt som Why Do You Do This to Yourself? og Ben Lees All My Life, med nøkkelinjen: "All my life I thought I needed all the things I didn't need at all" lett kan settes i perspektiv. Dando er likevel ingen sytepave, han virker relativt komfortabel med seg selv, og fremstår med et skjevt flir om munnen som om ingenting har hendt. Dette er rett og slett Evan Dando slik vi har lært å like ham på så mange fine popalbum; en ærlig trubadur med sans for bittersøte stemninger, sommerbris og the herbs. Baby I'm Bored består av en samling veldig likandes låter, kledt som lun countryrock, akustiske viser eller midtempo powerpop. Dando betyr fortsatt de mest catchy låtene du kan tenke deg, klassiske hooks og vanedannende melodier enten det er som fuzzdrevet rock eller i Parsons-pastisjer. Det tar riktignok litt tid før han finner seg helt til rette, men fra og med Hard Drive er Baby I'm Bored en voksen mann der It's a Shame About Ray og Come On Feel... var kvisete skolegutter.

Mye av æren for at dette har blitt et så vellykket comeback må nok deles med mange av Dandos dyktige samarbeidspartnere. Hard Drive og In the Grass All Wine Colored lunter avsted i kjent Tucson-tempo takket være Howe Gelb, Joey Burns og John Convertino, mens produsent-fenomenet Jon Brion hviler som en skygge over hele platen, også som artist og låtskriver. Dando har fortsatt mange venner i bransjen både "over there & down under". Chris Brokaw, eks-partner Tom Morgan og Ben Lee er noen av kreftene som løfter Dando tilbake til på plass der han hører hjemme.

Det er godt å ha ham tilbake, og ja, det er nesten som om tiden har stått stille alle disse årene.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Megaphonic Thrift - Decay Decoy

(Hype City)

Kall meg gjerne en inhabil og fortapt fan - denne utgivelsen tar jeg i forsvar når som helst.

Flere:

Simon Joyner - Out Into the Snow
Gluecifer - Automatic Thrill