cover

Syngende skuespillere

Diverse artister

CD (2009) - Normann / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Crooner / Evergreen / Orkester / Revy / Standards

Spor:
Vi selv og våre hjem
Min cigarett og jeg
En herre med bart
Den lille bueskytter
Kvinnen i deres liv
Puslespill
Sykkel-visa
Mannequin-valsen
Hvordan står det til med kjærlighet i dag
Nu skinner solen igjen på vår lille jord
Hvorfor, hvorfor, hvorfor så alene
Kvindelist
Nemesis
Den glade enke
Vi nervøse ved to av dem
En liten overdrivelse
Gudskjelovkvelden
Underslag
En liten fransk souper
Lillegutt
Skalavisen
På havets bunn
Fjellsangen
Svarterabben
Ola nordmanns vals
Vi bygger landet

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Herrer med bart og kvinnene i deres liv

Disse sangene er underholdende og fremmede på samme tid. Allikevel kommuniserer de på tvers av tid og rom.

Det er lang tradisjon for å utgi plater hvor kjente skuespillere synger ... med det nebbet de har. Kjendisfaktoren er en sterk motivasjon rundt majoriteten av utgivelsene. Hvem visste vel at folk som Frank Stallone eller Henry Fonda kunne synge? Ja, kunne de nå egentlig det? Platene deres tyder ikke på annet enn at de var utstyrt med helt alminnelige organer for oral kommunikasjon. Vi andre nøyer oss med å synge i dusjen. Et utall Hollywood-aktører og aktriser har utgitt en eller fler mer eller mindre interessante plater. En Shakespeare-kyndig herre som Richard Burton utga en mengde deklamatoriske og dramatiske LP'er, ofte i påkostede bokser med teksthefter. Disse er gull verdt, litterært, historisk og dokumentært. Men de fleste utgivelsene har mest kuriosaverdi. Lytt f.eks til Anthony Quinn, Pia Zadora, Billy Bob Thornton, Bette Davis, George Burns eller John Wayne.

Med hånden på hjertet: Mange av disse utgivelsene dokumenterer gebrekkelige sangtalenter, men forbausende mange glir igjennom på en, skal vi si, adekvat måte. Skuespillere burde jo ha dreisen på det, skolert i vokalteknikk, foredrag og stemmemodulering som de er. Vekselbruk mellom dramatiske og syngende roller er jo levebrød for mange av Thalias sønner og døtre. Men noen fikser det bare ikke. Uttrykket "Vanity Project" ligger snublende nær som karakteristikk på plater fra folk som Scarlett Johanneson, Steven Seagal og - utrolig nok - Ginger Rogers.

Men det er noe uimotståelig ved disse skivene. Er det den karismatiske skuespillerens aura som, i heldig fall, smitter over til rillene og skaper kontakt med lytteren, enten denne er beundrer eller ei? Skuespillerplater skaper i alle fall nysgjerrighet, og er nærmest garantert presseomtale. "Alle" vet jo at Scarlett har utgitt plate, men hvor mange kjøpte den egentlig etter å ha prøvelyttet til vampestønningen hennes på nettet? Folk har jo en inngrodd mistanke om at skuespillere i utgangspunktet ikke kan synge. De er skyldige inntil det motsatte er bevist, liksom. Moro da, hver gang vi blir positivt overrasket: "Jøss, han/hun kan synge allikevel". Nok et aspekt ved vårt idols talent blir avdekket, er det ingenting denne personen ikke mestrer? Mistanker om skuespilleres manglende sangtalenter gjelder også deres evne til å traktere et instrument: "Er det virkelig Tom Cruise som spiller piano i den scenen, eller er det et triks?". Ja, for hvis det er Tom Cruise, så er'n jaggu god. Skuespillere lever av å agere, dikte andre figurer og personligheter, lure oss til å tro på en illusjon. Det godtar vi, men noe som virkelig krever talent og trening, som å synge rent eller beherske et musikkinstrument, det tiltror vi dem ikke sånn uten videre. Rare greier. Slik er vi mennesker.

På foreliggende plate er samlet et utvalg innspillinger med norske skuespillere. Det er eldre opptak fra 78-platas tidsalder, altså dengang mormor var ung. Skuespillere overlever sin generasjons publikum i den grad det eksisterer film eller lydopptak av dem i aksjon. Senere generasjoner må også kunne relatere til, ikke minst forså hva disse opptakene formidler. Smaken forandrer seg og evnen til å kontekstualisere er for den vanlige lytter begrenset i en tid hvor levetida for kulturprodukter blir kortere og kortere. Det er slik sett en høy terskel denne plata er utstyrt med når det gjelder muligheten for å trå direkte inn i stoffet. Det synges om kjærlighet og ekteskapets utfordringer, kjente tema til alle tider, men i en form og med referanser som nok virker diffuse for folk flest. Det beste er å bare kaste seg ut i det, fange opp ordene og tenke gjennom saken: Hva synger de om her? Dette kan lede lytteren til spennende kulturhistoriske sporsøk i leksika o.l. Eller - snakk med en eldre slektning eller bekjent, spill plata for den gamle og spør i vei. Slik deles kunnskap, både om musikk og historie.

Så var det utøverne. Ikke mange forbinder noe særlig med skuespillerne Tore Foss, Odd Frogg eller Bias Bernhoft lenger, men slik er det: Glemselens slør legger seg mye raskere enn før. Det er synd å si det, men ikke mange under 30-35 forbinder lenger noe særlig med navn som Kari Diesen eller Leif Juster. Det er tvilsomt om denne plata vil gjøre noe ekstra for populariteten til Wenche Foss, men hun og Per Aabel er de mest kjente navnene, i betydningen aktuelle for et samtidig publikum. Mange yngre vil også nikke gjenkjennende til navnet Maurstad, og det er da også snakk om Alfred, Toralfs far, stjerne fra norske filmklassikere som Fant og Gjest Baardsen. Han var også kjent som felespiller og spilte inn Fjellsangen fra Gjest Baardsen, den mest slitesterke Theme song i norsk filmhistorie.

At majoriteten av utøverne er temmelig ukjente i dag, gjør ikke så mye. Vi vet at de var skuespillere og det holder langt. En gang gikk folk mann av huse for å oppleve disse kunstnerne på scene og filmlerret. Det var disse typene som utgjorde forestillingen om et "idol" eller en elsket utøver for 60 til 80 år siden. Det er i seg selv grunn god nok til å spisse ørene og lytte litt ekstra. Her er også en del samtidssatire. Det første sporet, Vi Selv Og Våre Hjem med Kirsten Heiberg, refererer til middelklassens hang til å skulle pusse opp og fornye hjemmet hele tida. Høres ikke dette kjent ut for nåtidsmennesket? Tittelen refererer forøvrig til et blad av samme tittel som utkom på 40-tallet og inneholdt innredningsartikler på glanset papir.

Når kjendisglansen har falmet er det altså prestasjonene og selve sangene, i ord og toner, som står tilbake for en moderne lytter. Hvordan sammenfatte bidragene? Her er mye tidstypisk slagermateriale, skrevet, komponert og framført i henhold til genrekonvensjoner og velprøvde skjema. Det er noen novelty og gimmick-innslag her, men få forsøk på dristige avvik fra det sikre skjema. Den historiske verdien er først og fremst av dokumentær art, og det er en del nøtter å knekke for lyttere som vil forstå alt. Plata åpner et gløtt inn i ei tid langt fattigere på hjemmeavlede kjendiser enn vår Idol og X-faktor-tid. Vi aner en framtid med spin off-produkter fra populære filmer i kuttene med Wenche Foss og Per Aabel. Sangene de framfører er hentet fra populære filmer de selv spilte i. Erkeklassikeren er selvsagt Wenche Foss med En Herre Med Bart, hentet fra filmen av samme navn. En betydelig pedagogisk utfordring ligger i å få en 21-åring til å relatere seg selv og sitt liv til denne idag antikverte sangen. For ikke å snakke om selve filmen. Her kan generasjonene komme sammen til virkelig interessante samtaler om hvordan tidene og holdningene forandrer seg.

Plata gir ikke bare interessante tidsbilder, men belyser et annet viktig innslag i framveksten av norsk platebransje, nemlig de populære skuespillernes betydning for legitimiteten av foretaket. De var trekkplastre, skapte aksept for et nytt medium og kastet et skjær av kultur og raffinement over over en teknologi mange selvbestaltede kulturbærere mente tilhørte fjeleboden og tivoliet. Strategien med å satse på populære skuespillere og operasangere kan dateres tilbake til den norske platebransjens spede start rett etter 1900. Mer enn mangelen på opplysninger om platas bidragsytere, savnes en begrunnelse for utvalget og en kort redegjørelse for hvilket stadium i grammofonhistorien de entret platestudio.

Sangene er underholdende og fremmede på samme tid. Allikevel kommuniserer de på tvers av tid og rom, på tross av at det har gått både to og tre generasjoner siden de ble fiksert i rillenes støpeform.

En prisverdig utgivelse.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


New Order - Retro

(London Records 90 Ltd.)

Når New Order ser seg 20 år tilbake trengs det fire CDer for å oppsummere, eller gjør det egentlig det?

Flere:

Band of Horses - Everything All the Time
Philip Kane - Time: Gentlemen