cover

Obtanium

Skeleton Key

CD (2002) - Ipecac / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Eksperimentell / Hardcore / Emo

Spor:
Sawdust
One Way, My Way
Candy
Panic Bullets
The Barker of the Dupes
Kerosene
Dingbat Revolution
Roost In Peace
King Know It All
That Tounge
Say Goodnight

Referanser:
Tomahawk
Mclusky

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Lekende lett

Andrealbumet fra Skeleton Key er ujevnt, men inneholder et par gullkorn som gjør skiva verdt å sjekke ut.

Fra New York og på Mike Pattons Ipecac Recordings kommer Skeleton Key, etter en lang ferd på vei mot sitt andre album, Obtainium. Debuten, Fantastic Spikes Through Balloon, som ble sluppet i 1997 ble til og med nominert til en Grammy over dammen. Den fem år lange tiden fra album nummer en til album nummer to har bestått av tung turnering både i USA og Europa sammen med blant andre Melvins, The Jesus Lizard, They Might Be Giants og Morphine.

I løpet av de fem årene har det også skjedd ting innad i bandet. Trommis Steve Calhoon forlot Skeleton Key for å spille i Enon. Lydmaker Rick Lee ble også med i Enon, men fortsatte å spille med Skeleton Key samtidig. I Skeleton Key finner vi også Erik Sanko, som tidligere har spilt i The Lounge Lizards, i tillegg til å ha arbeidet med blant andre John Cale og Yoko Ono. For tiden spiller han også med de eksperimentelle postrockerne i Ui. Soloskive har det også blitt, i form av Past Imperfect Present Tense. Med andre ord et ganske erfarent band med medlemmer som har vært borti litt av hvert.

Sawdust åpner Obtanium som det skulle vært en hip hop/rock hybrid med en oppkutta basslinje snedig plassert mellom catchy trommebeats. Erik Sanko kan også høres litt ut som Anthony Kiedis her, så strake linjer kan dras til Red Hot Chili Peppers i denne låta. Videre likheter svinner sakte hen når One Way, My Way setter i gang. Candy er stilfull mørk psykopop av ypperste kvalitet, og stikker seg raskt frem som skivas høydepunkt. Her faller tankene over til Everlast, men med en mørkere kvalitet som gjør det hele litt mer interessant. På The Barker of the Dupes er det virkelig tydelig at bandet liker å leke med diverse muligheter av hva som kan brukes som instrumenter. Det ender mer rotete enn det er interessant, dessverre. Kerosene er denne skivas sterkeste krav til radiospilling, med et enkelt men effektivt og catchy gjennomgående riff (som ligner litt vel mye på Silverchairs Dearest Helpless). Hadde produksjonen vært litt mer brutal og hardtslående så hadde Dingbat Revolution gått fint inn på et hvilket som helst album av Mclusky. Det er et kvalitetsstempel, om det skulle være noen tvil. Roost In Peace skifter tempo og stil fullstendig, til noe som kan ligne på visecountry med litt svart humor ispedd.

Variasjonen og humoren vi hører her gjør at linjer kan trekkes mot storebror Tomahawk, men ytterligere likheter må jeg nok stoppe der, da Tomahawk er på et intensivitetsnivå utallige hakk over dette. Vokalen til Sanko har en tendens til å bli litt klagende, og rett og slett ikke så bra til tider (King Know It All).

Resultatet har dermed blitt litt noe ujevnt, men på sitt beste et hyggelig bekjentskap. Skeleton Key legger opp til noe de ikke klarer å følge opp etter hvert som minuttene tikker. Når de tre første sporene avsluttes med skivas stjerne, Candy, blir skuffelsen ikke til å legge skjul på når en låt som The Barker of the Dupes setter i gang. Forsøk på innhentning hører vi best på Dingbat Revolution og That Tounge.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Harmonica Sam - Rocker No.1

(Enviken)

Denne utgivelsen er i all enkelhet fullkommen. Disse unge karene har skapt ei plate som kunne vært solgt i stedet for Viagra på apoteket.

Flere:

Black Ox Orkestar - Ver Tanzt?
Röyksopp - Senior