cover

The Id

Macy Gray

CD (2001) - Epic / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Funk / Hip-Hop / R'n'B / Soul / Neo-soul

Spor:
Relating To a Psychopath
Boo
Sexual Revolution
Hey Young World Part 2
Sweet Baby
Harry
Gimme All Your Lovin' Or I Will Kill You
Don't Come Around
My Nutmeg Phantasy
Freak Like Me
Forgiveness
Blowin' Up Your Speakers
Shed

Vis flere data

Se også:
On How Life Is - Macy Gray (1999)
The Trouble With Being Myself - Macy Gray (2003)
The Sellout - Macy Gray (2010)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Skuffende oppfølger

Selv med mange hjelpere kommer Macy kun glimtvis til mål denne gang. Synd!

Damen som sliter med å handle sin egne rusmidler slipper sin oppfølger til How Life Is (1999). Med et voldsomt maskineri i bakgrunnen, en formidabel haug av medhjelpere denne gang, skal Macy Gray atter en gang gjenerobre cd-samlingene til verdens kaffebarer. For dette er cafe-soul av ypperste klasse. Vel friker Macy mer ut denne gang enn sist, både stilmessig og tekstmessig, men at dette fremdeles er et produkt for "den moderne kvinne" er det i mine ører lite tvil om. En moderne kvinne er jeg ikke, men forrige plate var en positiv opplevelse. Så jeg drister meg til å si noe likevel.

Det første jeg legger merke til, er at Rick Rubin (Def Jam) har vært med å produsere The Id. Rap-fanatikere vil vel kanskje klassifisere dette som en av årets verste "sell-outs", men dette gjorde meg egentlig mer nysgjerrig enn oppgitt. Og Macy Gray vandrer opp mot hip-hop - om ikke i vokal så i stil - enkelte ganger, med god hjelp av for eksempel Mos Def og Slick Rick. Et gledelig gjenhør med Slick Rick (The Ruler) blir det, en av Def Jam-stallens morsommere artister. Deltakelsen til Erykah Badu og Angie Stone sikrer RnB og soul-profilen, mens John Fruiscante (Red Hot Chili Peppers) og nevnte Rubin får stå for rocke-alibiet.

En stor graut blir det uansett, her er soul, funk, RnB og glætt pop om hverandre. Nå er ikke stilmix og uforutsigbarhet noe spesielt å være kjip og negativ til, men av og til tar denne damen noen formidable mageplask. Oblivion blir et slikt eksempel, her tryner en vocoder-inspirert Macy Gray i cabaret-stilen så det synger. Grusomt! Jeg minnes slike opptredener forrige gang også, så her burde noen ha beskyttet unge frk. Gray mot seg selv. Enkelte av låtene legger opp til en svært så funky rytme, men her tar det eller aldri helt av. Om dette skyldes dårlig materiale eller andre forhold vites ikke. De låtene som i mine ører letter er Boo og Sweet Baby (med Badu). Her leveres det vakre, halv-sløve kjærlighetsytringer som sitter som skudd i P4-justerte ører. Passe glætt, passe nynnbart, passe vakkert, og ikke slitsomt i det hele tatt.

The Id handler i stor grad om menn Macy Gray vil ha, menn hun ikke vil ha, og menn hun vil ha av og til. Samt hennes budskap om at det er lov til å gjøre mesteparten av de seksuelle ting vi ønsker oss (Sexual Revolution). Begjærets dunklere sider altså, ikke noe ulurt tema. "Problemet" med The Id blir i grunn at Gray igjen gir oss 2-3 låter som helt klart har klasse, mens de resterende elleve låtene enten ikke når mål eller faller helt sammen. Og med et sådant hjelpeapparat med seg burde dette nå lengre. Resultatet blir at man går lei. Synd.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Animal Collective - Sung Tongs

(Fat Cat)

Naturbarn fra Maryland byr på 50 minutter med friske urter, nøtter og bær. Og noen magiske sopper til dessert.

Flere:

Efrim Manuel Menuck - Plays "High Gospel"
Lemmus Lemmus - Lemmus Lemmus