cover

Furr

Blitzen Trapper

CD (2008) - Sub Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Folkrock / Countryrock

Spor:
Sleepytime in the Western World
Gold for Bread
Furr
God & Suicide
Fire & Fast Bullets
Saturday Nite
Black River Killer
Not Your Lover
Love U
War on Machines
Stolen Shoes & a Rifle
Echo/Always On/EZ Con
Lady on the Water

Referanser:
The Band
Crosby, Stills, Nash & Young
The Grateful Dead
Big Star
Neil Young
Bob Dylan
The Byrds

Vis flere data

Se også:
Wild Mountain Nation - Blitzen Trapper (2007)
Destroyer of the Void - Blitzen Trapper (2010)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Blitzenheads

Høy retroføring på bandets fjerde skive, som tar oss med tilbake til 70-tallet på et tannløst piano.

"Det er noe tilforlatelig og trivelig over Blitzen Trapper, som ser ut til å være lykkelig fanget i et 70-talls-univers der avstanden mellom kosmos og låveveggen ikke er urovekkende stor." Det ble hevdet her i huset om Portland-sekstettens forrige skive, Wild Mountain Nation (2007). Furr er deres fjerde totalt, og fremdeles er tilknytningen til 70-talls syrecountry og folkrock en sentral faktor. Samtidig er det mulig å si at, joda, de er på vei mot noe.

Dette "noe" er, om mulig, en i enda større grad koordinering av Grateful Deads mest kommersielle høydepunkt, Workingman's Dead og American Beauty (begge fra 1970) og Bob Dylans glansperiode. Men det skjuler seg som vanlig mer når dette bandet slipper seg løs, i hovedsak tuftet på musikk fra nevnte periode. Det er altså ingen grunn til å la seg skremme vekk av 80-talls metall-fonten på omslaget, bokstavene er skjært i ekte treverk, og åpnes omslaget på denne pent utformede utgivelsen ser vi bilder fra innspillingen fra et sted som kan minne om Big Pink i 1968.

Litt av utfordringen med å godta Blitzen Trappers lemfeldige stil er at den kan bli i overkant sprikende. De ønsker liksom å klemme inn så mye som mulig av skjeggete 70-tallsrock som mulig. Her står Bob Dylan side om side med Neil Young, hårsåre ballader gir stafettpinnen til vrengt gitarsmerte (Love U). Det gir spennvidde, men skaper også en litt schizo atmosfære som ikke alltid fungerer like smertefritt, særlig når de henfaller til humpende midt-i-veien-rock. Da er faktisk sporene som vender nesen mot popmusikken (Supertramp, Elton John??) å foretrekke, som snappy Saturday Nite og pianoballaden Not Your Lover.

De svarte og hvite tangentene er i det hele tatt mye brukt her, visstnok et "beast" de fant i innspillingslokalet som var "out of tune and missing teeth". Det er en slik holdning som gjør det vanskelig å ikke la seg sjarmere i senk av Blitzen Trapper, men det blir ikke nødvendigvis geniale plater ut av det.

comments powered by Disqus