cover

So I Ate Myself, Bite By Bite

Dreamend

CD (2010) - Memphis Industries / Graveface

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Folk / Drømmepop / Indierock / Shoegaze / Alternativ

Spor:
Pink Cloud in the Woods
Where You Belong
Magnesium Light
Interlude
Repent
A Thought
Pieces
My Old Brittle Bones
Aching Silence
An Admission

Referanser:
Deerhunter
Explosions in the Sky
Yo La Tengo

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Summa summarum

I samme ånd som Deerhunter står Dreamend på stupet av et spennende musikktiår, tar sats og omfavner det som har vært.

Det første tiåret i det nye millenniet teller på knappene. Hva har egentlig skjedd like på siden av mainstream-rocken? The White Stripes pakket inn blues fra før krigen i et punket gavepapir, The Strokes hentet fram 60's-rocken fra garasjen, mens Banhart lot hår og skjegg gro og fant gamle folkskatter i et gjengrodd telt på Woodstock. Og mellom alt dette? The Pixies gjør comeback, Jesus & The Mary Chain følger opp, mens Pavement står som en gallionsfigur med en finfin avslutning på Øya i sommer.

Med andre ord; en lynkjapp vandring i 60 års musikkhistorie. Men hva blir igjen? Hva skal vi nå? Indierock er blitt en fullstendig tom merkelapp, allikevel så fristende. Men 90-tallet er fortid, 2000-tallet fortsatt nåtid. Hvor skal inspirasjonen hentes fra? Scott Joplin og ragtime fra 1910? Det hadde så absolutt vært spennende, men det kan søren tute ikke være enkelt å være artist heller.

Dreamend's nye og femte fullengder i rekken suger på mange måter ut det siste som er igjen av det siste tiåret, i samme bakgate som Deerhunter sparker halvt psykedelisk fra seg. Folken ligger godt plantet som et frø i bunnen, med forfriskende fingerspill og banjo. Strukturen er drømmende utstrakt, i lydlandskap som kan ligne Yo La Tengo. Det er rock, undergrunn, støvete lokaler, gammelt bandutstyr og intellektuelt snikksnakk. Snakket jeg om blues? Den kan ikke høres så tydelig, men glem ikke at all rock til syvende og sist uansett er blues. Ferdig snakka.

So I Ate Myself, Bite by Bite. Frontmann Ryan Graveface har nok overhode ikke tenkt tanken, men jeg kan ikke unngå å tolke albumtittelen for å være et bilde på dagens artist, der han står på kanten av et tiår mens han spiser av seg selv. Bit for bit, han henter fram det siste lille og gir ut noe som med et nødskrik blir en omfavnelse av tiåret.

Band of Horses er blitt kjedelig. Fleet Foxes fulgte aldri opp. Indiepopen må skrangles til på slutten, ristes og dynkes i brennevin. Og det er her det virkelig er verdt å la seg forføre av band som Dreamend og Deerhunter.

Første og siste låt er langstrakte hva gjelder tid og svevende melodi, hvor førstnevnte er i stor klasse. Drømmene tiltar, det samme gjør nostalgien. Lys vokal og låtoppbygging a la Explosions in the Sky. Resten av sangene holder seg innenfor 3-minuttsdogmet. Sang nr. to skyter fart med et medrivende orgel og lystig plystring mot slutten. Det instrumentelle mellomspillet i Interlude hvis opptak var fra 50-tallet får på sin side smil og indre følelser til å ta overhånd. Kort og godt.

Et frekt stykke musikk med Pieces; lystige toner, pulserende takt fra en kreativ trommeslager. En noe kjedelig A Thought blir bare morsom når sangtekst lyder "I can not stop in the middle", hvor ja, sangen befinner seg midt i albumet.

Også var det Aching Silence da; taktfast tromming, freidig vokal i lyse toner, et orgel som sniker seg fra fram som et svevende element, mens den klimprende banjoen kommer til sin rett med en nærmest nevrotisk struktur. Den oppleves som en moderne versjon av en av blue-grass-sangene fra O' Brother Where Art Though.

Det er befriende å se at det fortsatt er noe å hente fram før et stadig nærmere panikktiårsskifte tar oss igjen. "I can't wait" repeterer Graveface mot slutten. Jeg er igjen sikker på at bandet ikke mener det samme som meg, men det gir jeg blanke i. Dreamend hentes igjen av sine egne referanser, de kan heller ikke vente på hva som kommer. Paranoid? Kanskje en smule. Men var det mulig å overleve et tusenårsskifte er nok sikkert et tiårsskifte også overkommelig.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Supersilent - Supersilent 7

(Rune Grammofon)

En knallsolid konsertfilm med flere store høydepunkter. Hiorthøy og Supersilent i sublimt samspill.

Flere:

Secret Chiefs 3 - Traditionalists – Le Mani Destre Recise Degli Ultimi Uomini
Noxagt - Turning It Down Since 2001