cover

Konsert

Steffen Horn

CD (2007) - 2L / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Klassisk

Stiler:
Wienerklassisisme / Romantikk

Spor:
Sonata No. 1
Preludes Op. 23
Lyriske Stykker Op. 65
Sonata No. 1, Op. 1
Andante Molto fra Sonate Op. 7

Referanser:
Serge Prokofiev
Sergei Rachmaninov

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Folketoner i finklær

Klar for en test om du liker klassisk musikk eller ikke? Prøv et realt stykke live piano!

Klassisk musikk sliter like mye med avhengighet av merkevare som populærmusikken - har du navnet så har du alt! De store selskapene som Deutsche Grammophon, EMI, Decca, Philips og Sony baserer seg som kjent i veldig stor grad på merkevarebygging. Men i mellom alle Mutter'ne og Andsnesene kryr det av utøvere med brilliant teknikk.

Norsk-tsjekkiske Steffen Horn stiller med solid ballast fra velrenommerte Barratt Due Musikkinstitutt og har nå funnet tiden inne for en live-innspilling. Han legger her an et interessant perspektiv ved å definere et kulturtriangel mellom Tsjekkia, Russland og Norge med et utvalg komponister som i varierende grad har hentet tonene sine fra folkemusikken. Jan Ladilav Dusík var født kun fire år etter Mozart, men lå likevel nærmere Schubert eller Mendelsohn i stil. Overraskende mange elementer i wienerklassisimen ble hentet fra Bøhmen og Ungarn. Klassisk musikk er i bunn og grunn ikke annet enn folkemusikk i finklær. Dusík er et godt eksempel på at det vrimlet av dyktige komponister i dette miljøet for 200 år siden. Andre som kan nevnes er Leopold Kozeluch, Johann Baptist Vanhal, Franz Krommer og Vaclav Pichl. Chandos utgav en hel serie med første CD-innspillinger av verker med disse og andre samtidige komponister på 1990-tallet.

Leif Ove Andsnes forsøkte seg også med tsjekkisk repertoar – hans Janáček-innspillinger fra 1991 var stilmessig preget av et temperament som nesten grenset mot aggressivitet og han ble rettmessig kritisert for å ha en litt umoden fortolkning. Dusík hører selvfølgelig til en annen tid med et mykere tonespråk. Denne sonaten er følsomt spilt, spesielt en nydelig adagio i midten. Denne får meg til å tenke på Schumanns langt mer berømte Kinderszenen.

Rachmaninov var kjent som en skikkelig råtass på piano med et fingerspenn på nesten to oktaver. Å øve inn stykkene hans har gitt flere enn David Helfgott mareritt, selv om disse preludiene nok er noe lettere enn den tredje pianokonserten. Ashkenazy, Horowitz og Richter er eksempler på pianister som har gjort suverene innspillinger av preludiene. Horn utfører dette teknisk bra, men min opplevelse av dette blir noe kjøligere. Mulig det skyldes at jeg hittil ikke helt har fått taket på Rachmaninov som komponist i verdensklasse. Derimot opplever jeg de velkjente Grieg-stykkene som virkelig engasjerende, enten de er preget av tungsinn eller fest. Her utstråler spillet stor begeistring og empati med notene.

Prokofiev har kanskje kommet i skyggen av Sjostakovitsj og Stravinsky, men var ikke mindre radikal for det. Dette tidlige pianoverket er imidlertid oversiktlig enkelt og romantisk i formen, nesten som fransk salongmusikk à la Chopin. Så er det hele over, etter et lite Grieg-ekstranummer.

Klassiske liveinnspillinger kan være varierende, i de verste tilfellene blir høyttalerne mer som stetoskoper der lytteren kan konstatere med bekymret rynke i pannen at de fleste i salen lider av kronisk bronkitt. På denne innspillingen i Gamle Logen i Oslo er imidlertid publikum musestille. Lyden (SACD stereo eller 5.0 surround) er nesten skremmende realistisk, særlig når publikum bryter løs en salve av applaus, selv på mitt ikke helt audiofile stereoanlegg. Det er fin balanse mellom selve flygelet og romklang - dette ligger midt mellom "tørt" og "vått".

Steffen Horn spiller virtuost, men avslappet - av og til nesten lekent og med et glimt i øyet. Her er det ikke om å gjøre å vise seg, men å formidle selve tonaliteten. Denne karen har en sterk sans for melodilinjene i musikken.

Det utvalgte repertoaret fungerer godt som en helhet med sin blanding av det velkjente og det nesten ukjente. Sprangene i tid mellom komponistene merkes overhode ikke. Dusík-innspillingen er i referanseklasse, resten er solide tolkninger du skal være ekspert for å komme med kritiske innvendinger til.

Teksten er informativ og innpakningen delikat. Er du usikker på om du liker klassisk musikk eller ikke, vil kanskje denne utgivelsen overbevise deg i positiv retning.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Shins - Wincing The Night Away

(Sub Pop)

Dette er plata som kommer til å dele både fans og kritikere i to, fordi den er både tyngre og rarere enn sine forgjengere.

Flere:

Pernice Brothers - Live a Little
Jason Molina - Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go