cover

Taake

Taake

CD (2008) - Karisma / Dark Essence / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Black metal

Spor:
Atternatt
Umenneske
Lukt til Helvete
Dødsjarl
Motpol
September omsider
Velg bort livet

Referanser:
Thule
Deathcult
Ravnskog
Svarttjern
Nattefrost
Nattefrost

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Religionshistorisk røykteppe

Her er alle norsk black metals overivrige klisjeer gjentatt inntil det idiotkomiske.

Satanisme. Okkultisme. Demonologi. For en spennende verden å gå seg vill i - sivilisasjonens ytterpunkter: en mørk horisont som bare brytes av det som kalles fornuft og vitenskap. Denne mørke skogen av glemte stier, skjulte huler og underjordiske hemmeligheter, mystiske ord og deres skjulte assosiasjoner: åndelære og spøkelsestro, babylonsk astrologi, Dionysiske kultusritualer, manikeistisk-dualistisk asketisme, gnostisk-skismatiske utbrytersekter, den middelalderske magusmyten, renessanse-alkymiens vei til De Vises Sten, autodidakt demonologi fra inkvisisjonsmestre og heksejegere, apostasi-frembragt satanisme, mørke kjellerstudier i det mørkeste lønnkammer - hvor lett er det ikke å fortape seg her? De fleste som går inn i dette landskapet glemmer ofte kart og kompass.

Mitt forhold til norsk black metal vil alltid være farget av mitt første og eneste besøk til platesjappa Helvete i mai-juni 1991. Ut fra denne opplevelsen kan jeg ikke la være å trekke på smilebåndet hver gang jeg hører ordet "norsk black metal". Ifølge den bibelske helveteslære er Helvete et pinefullt, smertelig og skrekkelig sted å være. Her koser Satan seg med å brenne sjelene våre i den evige skjærsild. Blant annet. Lite hadde undertegnede ventet å finne at Helvete skulle være et ufrivillig tragikomisk sted som ville kunne påkalle latter og smil. Men den følelsen var tilstede idet undertegnede denne vårdagen snublet over platesjappa i Gamlebyen i Oslo. Jeg la merke til sjappa i det jeg gikk forbi ved å observere at i vinduet sto en gravstein med en påtrykt Venom- eller Bathory-tekst. En kompis av meg som studerte filosofi hadde uka før besøkt disse tenåringssatanistene. Han hadde lovet meg en god latter. Jeg prøvde å gå inn, men døren var låst. En ung tenåringsgutt med langt metal-hår låste opp, hvorpå jeg steg inn. Det fantes nesten ikke belysning i rommet, men jeg så at i det venstre hjørnet helt nederst i lokalet satt en ung, liten fyr med langt svart hår bøyd over noe som lignet et skrivebord. På min høyre side sto noen få plater i en platekasse. "Dørvakten" hadde satt seg på en stol ved døren. Han sa ingenting. På veggene hang det et-eller-annet svart. For mine øyne så det hele ut som et utvidet gutterom. Var dette virkelig en platesjappe? Etter å ha pratet litt med skikkelsen bak skrivebordet kunne jeg ikke annet enn å flire: hvor ofte har man ikke truffet slike autodidakte tegneserie-etterligninger som har såpass lite å fare med at alt må kles på utsiden: svartfarget hår, ondt blikk, svarte klær, melodramatiske fakter, the magus look from McDonalds. Nåja, McDonalds hevder tross alt å ha kvalitetskontroll på varene sine. Du milde måne. Jeg forlot sjappa slik man forlater enhver bløffmaker på gaten: med overbærenhet.

Da den norske black metal bølgen begynte å bevege seg i landskapet utover 1990-tallet undret jeg meg på hvor alvorlig man tok disse fjolsene. Norsk black metal må være den mest oppskrytte musikalske genren siden jazz og progressiv rock. Hvordan denne overvurderingen har kommet i gang må nok en sosiolog forklare. Det har neppe noe med musikken å gjøre.

Og musikken på denne plata av norske Taake? Her er alle norsk black metals overivrige klisjeer gjentatt inntil det idiotkomiske: et forrykende tempo, mitraljøse-tromming, pukksteinbass, intense riff som river kroppen din i småbiter, en brølende dødskrampe-vokal - hes og vrælende.

Titlene? Tekstene? Velg Bort Livet (ja, hvorfor kan ikke flere black metal fjols gjøre det, konformister som de er), Dødsjarl, Lukt Til Helvete. Det er vel unødvendig å påpeke at det hele blir for monotont og lite variert. Her påtreffer vi norsk svartmetalls store feil: Mangel på stemninger. Tekster, image, filosofi og væremåte i denne genren peker tilbake på naturen, døden, det ubarmhjertige, frost, is, kulde, isolasjon, desperasjon og mere til, men den norske svartmetallen greier ikke å formidle genrens egne krav til kontekst (prøv en diktsamling i stedet).

Disse folka har aldri hørt uttrykk som subtilitet, implisitt, less-is-more eller noe slikt. Og det føles som det vil være meningsløst å påpeke for dem at en for stor porsjon munnfull har ingen smak. Ofte blir man presentert så mye musikalsk effektmakeri og overdrivelser at man mer trekker på smilebåndet enn man forskrekkes eller blir satt i kontakt med det dystre landskapet som norsk svartmetall prøver å formidle. Men, herregud... nei unnskyld meg... Satan (eller er det Loke nå?), det er sikkert meg det er noe feil med.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


TV on the Radio - Dear Science

(4AD)

Er TV on the Radio det aller beste bandet der ute akkurat nå?

Flere:

Motörhead - Inferno
Foster The People - Torches