cover

Sweet Mental

Wibutee

CD (2006) - Sonne Disk

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Rock / Pop / Elektronisk / Fusion / Instrumental / Improvisasjon

Spor:
Crash Hit
Aalo
Travel With You
Stereo Plains
SORPI
It's All Here
Sebastopol
Two With Nature
The Ball

Referanser:
Jaga Jazzist
Shining
R.E.M.
Anja Garbarek
Return To Forever
Kåre & The Cavemen

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Jazz i rockeklær

Enda en plate som heller fra jazz mot rock, vil noen si. Men Wibutee vet hva de gjør.

Med sin fjerde plate beveger Wibutee seg nok en gang et steg i en ny retning. Denne gangen er skrittet nokså stort, Sweet Mental tar forholdsvis stor avstand fra forrige album, Playmachine. På sitt eget plateselskap, Sonne Disk, presenterer de her hva de har på hjertet akkurat nå; før var det elektronikk for alle penga, nå har rocken tatt dem. Men på tross av dette er de fortsatt et jazzband.

Håkon Kornstad på saksofoner, Wetle Holte på trommer og Rune Brøndbo på elektronikk er med fra Playmachine, mens Tor Egil Kreken har tatt over Per Zanussis bassistrolle. Dette kan sies å være deres hovedinstrumenter, men både på denne og foregående plater trykker de på langt flere tangenter, strenger og knapper. I tillegg gjester Anja Garbarek på en av låtene.

Begrepet jazz begynner å bli ganske utslitt når man ser på alle utgivelser som faller inn under denne båsen. Også her må jeg ty til klisjeen om at det er bortimot umulig å sette musikken fast ved kun ett referansepunkt i den etter hvert litt uoversiktlige genrefloraen. Dette er typisk i vår tid og det er dessuten typisk norsk. Wibutee skiller seg kanskje ikke ut i originalitet, men tar igjen det tapte i kvalitet og til en viss grad tilgjengelighet.

Som sagt er det mye rock i denne platen. Disse rockelementene er på en måte tidvise, siden låtene er bygd opp av deler og temaer. Selv om sju av ni spor er instrumentale, får man som regel følelsen av at de er inndelte i vers, refreng og bro/variasjon, vokalen er bare erstattet med saksofon. Som seg hør og bør er det refrengene som fenger mest, og selv om alle i bandet er i stand til å spille avansert og flinkt, får man servert nok av vrengte gitarer og streite trommebeats. Men dette kommer altså i tillegg til alle smålyder fra synther og andre lydbehandlere, og sammen med de utallige instrumentstemmene er lydbildet temmelig komplekst.

Typisk norsk jazz med et mangfoldig lydbilde, ja. Det er nærmest påkrevd å nevne Jaga Jazzist når Sweet Mental skal omtales. Likhetstrekkene er heller store, og de første rundene gjennomlytting kan nok forstyrres av skremmende assosiasjoner til Jagas drøyt ett år gamle What We Must. Spesielt kan jeg nevne Sorpi, som etter 1:31 nesten kunne vært en variasjon av For All You Happy People, hvor klangbelagte blåseinstrumenter, brutte gitarakkorder og trommebeat leker sammen i fint vær. Dette er det eksempelet med høyest referansefaktor, men på mange steder rundt omkring på platen kan man fort bedrive assosiasjonsleken.

Skjønt, det er tross alt et lite land vi bor i. På Kåre & The Cavemens Long Day's Flight 'Till Tomorrow fra 1999 er det et lite og beskjedent riff som spilles noen ganger midt i låta Gallery Oslo, et riff som et par år senere dukket opp som et av flere konstruktive tema i Jaga Jazzists Lithuania på A Livingroom Hush. Akkurat dette har ikke jeg som lytter noen forklaring på, men det viser i hvert fall at Norge ikke er noe stort land. Derfor vil jeg egentlig bare påpeke likhetstrekkene mellom Wibutee og Jaga, ikke være direkte kritisk til dem. Men man tenker jo sitt om saken.

Temaer er altså det som hovedsakelig bygger Sweet Mental. I band hvor medlemmene har en lang instrumentliste, slik som her, kan man ta hver eneste låt, regelrett plukke dem fra hverandre og sitte igjen med uendelig mange individuelle stemmer. Det er nokså in å lage musikk ved hjelp av harmoniske ører som tryller frem alle disse temaene. Ett starter, et nytt bygger på dette, et tredje skiller seg ut, men passer, og så har man det gående. Rent analytisk kan man nok ofte kalle dette for obligatstemmer, og til sammen får man noe som fungerer på samme måte som underlaget i et storband.

Jeg kan igjen bruke Sorpi som eksempel, denne gang i forkant av 1:31. Låta åpner med et gitarostinat basert på arpeggioer spilt offbeat, og som videre blir en rød tråd. Etter hvert som bandet kommer inn starter temabyggingen, men utførelsen er heller kald og litt naivistisk. Stemmene spilles rett frem og uten personlighet, og er i grunnen et kremeksempel på dette fokuset på temamangfold, hvor temaet i seg selv står i sentrum. Akkurat dette med utførelsen viser seg imidlertid å være helt bevisst. Disse musikerne leker ikke butikk.

Det som også er særegent med denne platen er hvor lik den er et popalbum. Det er ikke noe spesielt høydepunkt i settlista, bortsett fra at låt nummer to, Aalo, er den som markerer seg som såkalt hitpotensiale. Denne er rå og fengende, og er nok alt i alt den beste låta på skiva. Men helhetsmessig fremstår Sweet Mental som et knippe låter som kan spilles i flere forskjellige sammenhenger, også på populære spillelister. Materialet er kort og godt mer tilgjengelig nå enn før.

Helhetsstrukturen som dannes er i topp og bunn, hvor første- og sistespor er nogen lunde lik hverdandre, og skiller seg totalt fra resten. Også her er referansene tydelig på plass. Åpningen er som snytt ut av nesa på R.E.M., spesielt med Airportman fra Up i bakhodet. Sistesporet er en fin sak hvor Anja Garbarek setter sitt preg på tekst og melodi av Kornstad. Sammen med det vakre og rolige arrangementet, får den særegne stemmen dette til å høres ut som noe fra hennes eget album Smiling & Waving, spesielt når Kornstad legger på et par korstemmer. Det er kanskje rart å stadig referere til andre artister og band, men i disse tilfellene hersker det ingen tvil om at det ligner på noe man har hørt før.

Jeg har gått ganske analytisk til verks i denne behandlingen. Det er en kniv jeg mener all musikk bør gå under, men det er kanskje overflødig til tider. Denne platen kan absolutt nytes uten nødvendigvis å notere seg den polyrytmiske sammenhengen mellom instrumentene på Stereo Plains, men til mitt eget forsvar mener jeg musikken er komponert og konstruert på en måte som gjør den til ypperlig analysemateriale. Og dermed inviterer til et bredere utbytte.

Ved første gjennomlytting konkluderer man lett med at Wibutee kopierer andre jazzband som har blitt rockete i kantene og at dette trekker ned inntrykket, men etter noen runder i spilleren innser man at dette er en bra plate med mange andre kvaliteter. Energien sparker og refrengene oser av feelgood. Fyll sommeren med Wibutee.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970

(Columbia)

35 år gamle Leonard Cohen leter etter seg selv og sitt eget uttrykk på scenen i 1970. Resultatet er eviggrønn ekstase.

Flere:

Robyn - Body Talk Pt. 1
Samara Lubelski - The Fleeting Skies