cover

The Red Veil

SubArachnoid Space

CD (2005) - Strange Attractors Audio House

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Instrumental / Eksperimentell / Metal / Space rock / Prog / Støyrock / Psykedelia

Spor:
Honorable Mention
Ourobouros
The Red Veil
Trainable
P.S.S.A.
Duster

Referanser:
Vocokesh
Linus Pauling Quartet
Chrome
The Mike Gunn
ST 37

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


The REAL delicate sound of thunder!

Hardrock for speisa puddelhatere? Subarachnoid Space leverer robust space rock av tyngste karakter.

Mangt kan sies om San Franciscos musikkhistorie og vi lar det meste få være i fred denne gang. I nyere tid har i hvert fall byen huset spennende alternative rock-artister som Double U, Deerhof og Mirza.

SubArachnoid Space er sikkert velinformert om hvor viktig San Francisco var på den tiden begrepet psykedelisk rock ble brukt for første gang, men henter selv mer av sin inspirasjon fra den britiske varianten av spacerock, slik den ble utviklet av blant andre Hawkwind og Automatic Fine Tuning på 1970-tallet (som her kan representere henholdsvis "de kjente" og "de ukjente"). Det neste tiåret ble en råere, garasjeaktig videreutvikling av slike impulser favorisert av artister i miljøet rundt Woronzow (Bevis Frond, Ethereal Counterbalance, Outskirts of Infinity med flere) og fanzina Ptolematic Terrascope (som arrangerte årlige festivaler). På midten av 1990-tallet hadde varierte former for neo-psykedelia blitt et verdensomspennende fenomen med navn som Porcupine Tree og Ozric Tentacles i fortroppen. På denne tiden ble Subarachnoid Space etablert av Mason Jones og begynte å gi ut plater på Unit Circle og Release Records i USA og September Gurls i Tyskland. I tillegg til de allerede nevnte kan nok også Guru Guru (i Ax Genrich-perioden), Chrome og Sonic Youth regnes som inspirasjonskilder for deres høylytte, ødslige og ufriserte instrumentalmusikk dominert av larmende, feedback-stenkede gitarer. I 2003 trakk Jones seg tilbake til produsentjobbing og overlot plassen sin til Chris Cones. Ellers er det vel noe bemerkelsesverdig (innenfor genren) at gruppa også har en kvinnelig ledende gitarist i Melynda Jackson.

Av deres tidligere utgivelser har jeg kun hørt A New and Exact Map fra 2000. The Red Veil følger denne tett i samme retning, bortsett fra at ingen spiller aggresjonsdempende, tynne, stikkende orgeltoner denne gangen. Det betyr at kursen dreies svakt bort fra Interstellar Overdrive mot Robert Fripp i ferd med å gjøre gitarsoloen på 21st Century Schizoid Man eller Motorpsycho på tittelsporet Demon Box, altså en sann overflod av overstyrte gitarer. Cones og Jackson veksler hele tiden på med en blanding av improviasjoner og mer samlende tunge riff. Her er det ikke noe studio-trollskap eller ytring av et eneste ord, men reindyrket strengeleik fra en kapabel kvartett som seriøst prøver å flytte fjell ved hjelp av rein kraft. Dette utstråler "kill all hippies", for å parafrasere Primal Scream på Xtrmntr.

Seks slike spor av en samlet varighet på over 40 minutter er hinsides hva et mainstream-publikum kan makte, men The Red Veil vil være en åpenbaring for de mest hardkokte romrockere/hybelromsrockere.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo