cover

Dreamland, Baby

Dharma

CD (2004) - Lyxpop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock / Indiepop / Folkrock

Spor:
Irresistible
Saturdays
Skeleton Sings
Don't Forget Me
Blossom
Morning Star
I Will
Keith Moon
Dreamland, Baby

Referanser:
Schtimm
Ai Phoenix
Electric Light Orchestra
Belle & Sebastian

Vis flere data

Se også:
Dharma EP - Dharma (2004)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Et lite stykke unna drømmelandet

Å ville mye er ikke uvanlig på en debutplate, men bør alt skje på en og samme gang?

Etter Dharma Ep (2004) og en høyt roterende singel (The Conqueror/Fly Away, 2003) med James Iha fra The Smashing Pumpkins som hjelpemann, er det nå tid for svenneprøven: en hel plate med Dharmas glæder. Norske Dharma har sluppet sin debutplate.

Dharma har en spennende besetning, her finner du Ole Øvstedal (eks Euroboys), Ole Myrvold (Pod), Bjarne Stensli, Erlend Ringseth og Anne Lise Frøkedal. Altså en god blanding av musikere fra ulike retninger, noen for meg kjente, andre ukjente. Kanskje har vi her med å gjøre et band som beveger seg noe unna den voksende haugen med band som ønsker å spille "drømmende og eterisk pop"? De har turnert rundt hele Norges land og etter hvert fått et ganske så bra liverykte. Og her spares det ikke på kraft og vilje, ei heller på god låtsnekring. Så forventningene var egentlig langt over middels når jeg skulle fortære Dreamland, Baby (2004).

Buddhistisk rock? Njei, Dharma henspeiler visstnok mer på Kerouacs The Dharma Bum, en bok fra da beatpoetene suste rundt i et "ungt" Amerika med notatblokka i skjortelomma. Og med Kalle Gustafsson Jerneholm fra The Soundtrack Of Our Lives som produsent (plata er også innspilt i TSOOLs studio) nærmer vi oss mer en krysning mellom nåtid og syttitallet. Det er lett å putte Dharma i en indieaktig poprock-bås med diverse folkrockreferanser, og sånn sett låter de riktig så tidsriktig ut. Litt støy, litt folk, litt lo-fi, litt melankoli, litt pop, og litt rock, and there you go. Men la oss se nærmere på hva Dharma serverer:

Først og fremst vil jeg bare lette mitt hjerte over en så enkel skuffelse som at Dreamland, Baby består av ni låter, der av tre er tidligere utgitte. Akkurat det er en svært kjedelig ting å gjøre, da man ikke står igjen med særlig mye nytt. Både tittelsporet, Keith Moon og Don't Forget Me finnes på nevnte EP, mens de har utelatt The Conqueror-singelen. Plata begynner med den jagende poprockeren Irresistible, en støyfull og postmoderne låt som aldri lander etter at den tar av. Litt irritert over en vokal som formelig drukner i musikken uansett volum jeg forsøker å sette låten på, finner jeg mer behag i Saturdays, en mer nedstrippet og melodiøs poplåt. Fremdeles holder Dharma tempoet relativt høyt, og Anne Lise Frøkedals gode stemme forsvinner igjen inn i musikken på samme irriterende måte. Okei, det er slik de (eller produsent Kalle) vil ha det, men noe publikumsfrieri kan man knapt kalle det. Under tittelen Blossom finner vi et kort instrumentalspor som mest er enerverende elektronikamekking, mens det hele til slutt tones ned med den flytende og behagelige folkpoperen Dreamland, Baby. Og her fungerer Dharma ganske så fint, når alt ståket har lagt seg. Tittelkuttet er mer ensrettet en de andre sporene, og gir derved mer mening til spørsmålet om hva bandet vil formidle.

Gjennom hele plata finner man mye flinkis-gitarspill, folkrocktoner, syttitallssynth à la ELO og Belle & Sebastian-vokal. Kvaliteten på musikken, og for den saks skyld tekstene, er jevnt god hele veien. Men av og til pøser både band og produsent så utrolig mye inn i låtene (det kan virke som under mottoet "se hva VI kan!") at jeg føler meg svært forvirret og litt snytt for nytelse. Dharma har en herlig emo-klang over mye av det de gjør, og her finnes både gode vokalister og musikere, men når musikken spriker så vanvittig i alle retninger samtidig er det fristende å be bandet puste med magen og ta en ting av gangen. Kanskje er dette er noe surmaget kommentar som ikke er helt rettferdig hvis bandet ønsker å vise fram mye. Å kaste alt opp i lufta på en og samme gang er ikke den strategien jeg ville ha valgt hvis dette er et poeng fra deres side.

Totaldommen er at dette er en plate ikke helt Dharma verdig, jeg tror rett og slett de er mye bedre enn slik de høres ut på Dreamland, Baby. Bandet har fått svært gode konsertomtaler, og åpenbart kan de både skrive gode låter som The Conqueror og Dreamland, Baby. Men et eller annet sted mellom bandets vilje og iver, og en produsent som kanskje har gjort bandet noen bjørnetjenester, så blir sluttproduktet en plate som ikke står hele veien ned bakken. Synd, men her må det være mer å hente framover. Med en litt bedre plan for neste plate, og et klarere musikalsk fokus, har jeg troen på at dette kan bli riktig så bra. Dreamland, Baby anbefales, men det er under forutsetning av at ørene dine klarer av at det skjer mye på en og samme gang.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


North Mississippi Allstars - 51 Phantom

(Tone-Cool / WEA)

NMA etterlater de fleste andre redneckband med kjeften full av støv.

Flere:

Timbuktu - Alla Vill Till Himmelen Men Ingen Vill Dø
Supersilent - Supersilent 7