cover

While My Guitar Violently Bleeds

Sir Richard Bishop

CD (2007) - Locust / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


I sin egen verden

Fra de amerikanske primitivister på 60-tallet og frem til dagens mange etterkommere står Bishop frem som en av de mer originale.

Bølgen av "american primitive" gitarister på 60-tallet kaster fremdeles lange skygger over dagens fingerplukkere. Den såkalte Takoma-skolen, ved blant andre Leo Kottke, Robbie Basho og "grunnlegger" John Fahey, utmerket seg blant annet med sin velkomne holdning til flere stilformer. De holdt en åpen dør inn mot avantgarde, new age, neo-klassisisme og østlig innflytelse, og forenet med det tradisjonalisme (blues, country) og 'far out'. I nyere tid har en rekke artister funnet tilbake til disse innovatørenes arbeider. Noen er nærmest for rene kopister å regne, andre har utviklet en tydeligere stil og videreutviklet grunnlaget fra de gamle mestere. Av dagens mest kjente - og kanskje beste - navn, kan nevnes Ben Chasny (Six Organs of Admittance), Jack Rose (Pelt) og Glenn Jones (Cul de Sac). Og Sir Richard Bishop.

Mannen med det flotte navnet har i flere tiår vært en tredel av avantrock-bandet Sun City Girls, som i seg selv er en institusjon. Ved siden av moderbandet har Bishop pleiet en solokarriere siden 90-tallet, og han har allerede en hel rekke plater bak seg som inngår i den ovennevnte tradisjon. Han har blant annet utgitt soloskive på Faheys Revenant-label, bare for å klargjøre en del tråder her. Bishop tilhører den kretsen som fortsetter å utvikle, ser muligheter, som ikke bare holder døren åpen, men går inn i nye rom.

While My Guitar Violently Bleeds består av tre spor, på henholdsvis 7, 11 og 25 minutter, og de lever alle opp til primitivistenes intensjon. Bishop tar med seg tradisjonene på ryggen og vandrer lett ut i verden på sin søken, og med verden menes både østlig og vestlig kompassretning - som seg hør og bør. Pakningen er primitiv, med en enkel gitar og noe effekter. Innspillingen er foretatt i Paul Oldhams flotte Rove studios, og bærer preg av en intim setting. Det er ikke noe nonsens her, og det er ganske fascinerende å være med Bishop på hans reise inn i ukjent land, uten akkompagnement, uten å klamre seg til andre faste holdepunkter av mønstre enn de som skjer i hans eget hode. Det er denne frihetsfølelsen som er så sterk i Bishops gitarspill, den naturlige, formløse flyten uten en tydelig begynnelse eller en definert slutt. Mest imponerende i så måte er halvtimes lange Mahavidya. Tittelen er vel hentet fra hinduismen og henspiller på indre tankekraft. Det er et naturlig stoppested, for både raga-musikk og - skal vi si - noe frigjort sanseapparat er to elementer som tradisjonelt spiller sterkt inn i denne musikken.

Dette er en form som kler slike lange, nærmest tranceskapende, låter. Det betyr også at dette ikke er musikk for alle - hele tiden - slik som gjerne kjennetegner god musikk uansett genre. Bishop oppnår ikke denne følelsen med korte Zurvan, mens mellomlange Smashana er holdt i en ganske annen stil. Her oppløses strukturene ytterligere, og han henvender seg nærmere den mer abstrakte, elektriske gitarstøyen og feedback-dronene til f.eks Sonic Youth.

Som ufaglært er jeg ikke den rette til å vurdere Bishops tekniske kvaliteter som gitarist. Det får eventuelt overlates til fagfolket. Men hans mangfoldige repertoar taler vel sitt tydelige språk, og den sterke åndelige kraften som henger ved hele denne platen kreves det ingen utdannelse i gitar for å verdsette.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Wavves - Wavvves

(Fat Possum)

14 låter om å ikke passe inn, og det passer helt glimrende!

Flere:

Bon Iver - Bon Iver, Bon Iver
Norfolk & Western - Dusk in Cold Parlours