cover

Weld

Neil Young & Crazy Horse

2 x CD (1991) - Reprise

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Spor:
Hey, hey, my, my (into the black)
Crime in the city
Blowin' in the wind
Welfare mothers
Love to burn
Cinnamon girl
Mansion on the hill
Fuckin' up


Cortez the killer
Powderfinger
Love and only love
Rockin' in the free world
Like a hurricane
Farmer John
Tonight's the night
Roll another number

Vis flere data

Se også:
Everybody Knows This Is Nowhere - Neil Young & Crazy Horse (1969)
Everybody Knows This Is Nowhere - Neil Young & Crazy Horse (1969)
Zuma - Neil Young & Crazy Horse (1975)
Zuma - Neil Young & Crazy Horse (1975)
Rust Never Sleeps - Neil Young & Crazy Horse (1979)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Velde

Å lytte til 'Weld', er som å henge på slep etter en gal hest som tramper seg vei gjennom en flokk nervøse kveg.

"There's more to the picture than meets the eye", synger Neil Young.

Som regel har han helt rett.

Men bildet på coveret til "Weld" sier det aller meste.

Gigantiske høyttalere ruver på hver side av scenen. Bassist Billy Talbot og gitarist Frank "Poncho" Sampedro står til venstre, tett sammen. Noe eksploderer rundt trommene. Neil Young vrir seg til høyre med det svette, mørke ragget ned mot øynene. Ansiktet spruter mot himmelen.

Han har krutt på fingrene.

"Weld" er Neil Youngs andre klassiske liveplate, utgitt i 1991. Den første, "Live rust", kom i 1979. Likhetene er mange. Begge dokumenterer Neil Young på sitt ypperste, og begge ble spilt inn sammen med trofaste Crazy Horse, gruppa han alltid vender tilbake til. På "Live rust" framfører han cirka halvparten av låtene alene med gitaren. "Weld" gir oss den raggete, elektriske utgaven fra første, nådeløse akkord.

"My my, hey hey,
rock and roll is here to stay,
it's better to burn out,
than to fade away,
my my, hey, hey"


I 1991 var Neil Young tilbake på sporet som skulle lede ham fram til mørke, mesterlige "Sleeps with angels" tre år seinere. Canadieren hadde nettopp sluppet "Ragged glory", der han tok feedback til et helt nytt nivå av nytelse. Albumet ble spilt inn utendørs på ranchen til Neil Young. Det var ikke et menneske i en omkrets på flere kilometer. Likevel klarte han å få klager fra naboene.

Volumet var sikkert minst like høyt da Neil Young tok låtene ut på veien. Turneen i 1991 ble innledet mens Gulfkrigen raste som verst. Neil Young og Crazy Horse gikk på med dødsforakt hver kveld. Resultatet ble en ørkenstorm av ei plate.

Han blender oss øyeblikkelig med en eksplosiv "Hey, hey, my, my (into the black)". Han skraller og lyner på en definitiv, nesten 14 minutter lang versjon av "Like a hurricane". Han blåser oss ut av stolen med en knusende "Crime in the city.

Neil Young jager månelyset på "Cinnamon girl".
Han slikker, biter og uler på "Fuckin' up".
"Cortez the killer" kommer dansende over vannet.

Jeg levde mer enn 17 år uten "Weld". Jeg oppdaget Neil Young først i 1993, da han ga ut "Unplugged". Låter som "Stringman" og "Needle and the damage done" overbeviste meg om at Neil Young var ganske god, men stort mer visste jeg ikke. Jeg hadde knapt hørt "Heart of gold", langt mindre "Powderfinger" eller "Cowgirl in the sand". Jeg kunne ikke forstå hvorfor han ble kalt "the godfather of grunge".

Jeg kommer sikkert til å angre på det jeg skriver nå, men det får så være. Litt må man ofre.

Av en eller annen grunn trodde jeg at Neil Young var en snill, middelaldrende gitarkamerat, en slags amerikansk Lillebjørn Nilsen. Videoen fra "Unplugged"-konserten bekreftet bare inntrykket. Han virket helt normal der han satt og sang om "Pochahontas" og "The old laughing lady", omkranset av kordamer og gamle venner.

Kort tid seinere kjøpte jeg "Weld".
Det var som å sitte to timer i den elektriske stol.

Neil Young og Crazy Horse er tungvektere. Kombinasjonen er en av de mest klassiske i rocken. Ingen slår hardere, ingen treffer bedre.

Neil Young er smartere enn Crazy Horse. Han beveger seg. Han danser. Han svever som en sommerfugl, stikker som ei bie.

Crazy Horse minner om George Foreman i "When we were kings". Dokumentaren handler om "The rumble in the jungle", oppgjøret mot Muhammed Ali i 1974. Det er noen få dager igjen til tittelkampen i Zaire. George Foreman, en kjempe av en mann, lader opp med å bokse mot den store sandsekken. Bare synet kan knuse hvem som helst. Foreman slår igjen og igjen, det samme enkle, primitive, men fryktelig tunge slaget. Muhammed Ali snur seg bort i det han passerer, på vei inn i treningsrommet.

Crazy Horse er ikke det mest sofistikerte bandet i verden. Både bassist Billy Talbot og trommeslager Ralph Molina har et noe begrenset register, men det gruppa måtte mangle av finesser og teknikk, kompenserer den for med utrettelighet og rå kraft.

Neil Young er en merkelig fyr. Han kan umulig vaske håret særlig ofte. Han har gått med den samme, slitte dongeribuksa i alle år. Han er også hardt rammet av epilepsi, men påstår selv at han aldri har hatt anfall på scenen. Har man sett ham eller hørt ham live, for eksempel sammen med Crazy Horse, er det svært vanskelig å tro. Som regel raver han rundt i sin egen verden. Han har ingen anelse om hvor han befinner seg. Kun Ralph Molina, Billy Talbot og Frank "Poncho" Sampedro klarer, eller våger, å følge ham.

Å lytte til "Weld", er som å henge på slep etter en gal hest som tramper seg vei gjennom en flokk nervøse kveg. Det gjelder å ikke slippe taket der man dras over grus og stein. Tauet er tynnslitt. Det kan ryke når som helst.

Ønsker du å irritere naboen, spille trommer og gitar i lufta, eller øve på den merkelige, svaiende, lett hoppende krigsdansen til Neil Young, er "Weld" et perfekt valg. Det er ikke et album for romantiske kvelder med vin og god mat. Sangene bare går og går, i åtte minutter, ti minutter, femten minutter, mens svetten spruter, gitarene hyler i ekstase og Crazy Horse tramper flatt.

"You are like a hurricane, there's calm in your eye", synger Neil Young, og musikken hans har en ro, en indre skjønnhet, samme hvor mye den raser og hyler. Selv midt i det blinkende, gnistrende uværet på "Like a hurricane" finner han en stillhet, et sted å slå seg ned.

"Weld" er en massiv plate.

Den er Neil Young i all sin velde.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 9/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - Fille-vern - gamle og nye mestere i norsk munnharpetradisjon

(ta:lik)

Bergfolket, myregubbenes og huldras instrument på det som ifølge vår skribent er årets norske plate.

Flere:

Okkervil River - Don't Fall In Love With Everyone You See
Drive-By Truckers - Brighter Than Creation's Dark