cover

Here Comes the Indian

Animal Collective

CD (2003) - Paw Tracks

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3


Alienbarn

I løpet av 5 år har Animal Collective skapt en hype rundt seg med sin psychedeliske antipop.

Pop, hva er det? Jeg tenker straks Hubba Bubba, komiske Idol-kvelder med ostepop og cola, og så klart Haddaway-hits fra 90-tallet som dundrer ut av en billig, nedstøvet boomblaster. Pop kan være så mye. På 70-tallet skapte Kraftwerk popmusikk ut av industriell støy og elektroniske rytmer. Den gangen var det banebrytende, men i dag er de samme ideene gjort til storindustri av gjeldende produsenter som Rodney Jerkins, The Neptunes og Timbaland. Det er nesten morsomt å tenke på at dette er en tradisjon som stammer fra avantgardemiljøet i det gamle Europa, med ideer om futurisme og bruk av ikke-musikalske instrumenter som den sentrale tanken. Den gang støy, bråk og veldig uforståelig, men i dag omformet til noe populært, kommersielt og veldig fengende.

Animal Collective har i dag en rekke prosjekter bak seg. Bandet består i hovedsak av Brooklyn-guttene Avey Tare og Panda Bear, men får tidvis hjelp fra kompisene Geologist og Deaken. De debuterte i 2000 med Spirit They're Gone, Spirit They've Vanished på deres egne label Animal. Albumet var det første i en rekke av utgivelser der de til stadighet flyttet grensene for folk, støyrock og elektronisk dronemusikk, alt snurret rundt et dekonstruert og ubevisst forsøk på å spille popmusikk. Spirit They're Gone, Spirit They've Vanished, og deres neste utgivelse Danse Manatee i 2001 på Catsup Plate, ble senere gitt ut som en dobbel skive på britiske FatCat i 2003, noe som virkelig sørget for at bandet fikk den oppmerksomheten mange mente de fortjente.

Samme året ga de ut sitt tredje album, Here Comes the Indian. Det var albumet som først fikk meg oppmerksom på bandet. Forventningene var rimelig store da jeg fikk fingrene på skiven, etter lovord blant annet fra respekterte The Wire som jeg den gangen abonnerte på. Og jeg ble virkelig tatt på sengen.

Førsteinntrykket, fra låten Native Bell, var overveldende. Her ble jeg tatt med til en forlatt og nedbrutt bondegård et sted mellom Afrikas tette jungel og Brooklyns mørke bakgater. Rundt meg myldret det av fluer, nattsvermere og andre ufyselige insekter og ekle, små dyr. Lyden av koselige og normalt hjemmekjære husdyr satt seg på trommehinnen som galaktisk kugalskap og vettskremt, kaklende høns. Hva var egentlig dette?

Man kan rynke godt på nesen når noen snakker om popmusikk i samme åndedrag som Animal Collective, men jeg gjør det likevel. Det er ikke den latterlige poppen vi kjenner i dag med Dina og A-Moe jeg nå hentyder til. Det er den lekenheten vi husker fra The Beatles sin verste syreperiode, den barnslige sjarmen hos Syd Barrett, og det eksotiske og mekaniske som til slutt ga Can en hit i England. Til slutt, og ikke minst, er det litt av den dekonstruksjonen av konvensjonelle former som vi har blitt servert av Deerhoof de siste årene, Animal Collective siden år 2000 smått har bedrevet. Hey Light og Slippi er gode eksempler på dette. Her henter de tydeligvis inspirasjon fra afrikansk, eller kanskje indiansk (som albumtittelen vel hinter sterkt til) stammedans, og de gyver løs i et forrykende og merkelig fengende tempo. Det elektroniske lydbildet er lagt litt bort, og bandet minner oss på om at også vi mennesker fortsatt bare er en del av den hensynsløse naturen.

Med Infant Dressing Table roer de det litt ned, og det minner om eldre materiale fra Spirit They're Gone, Spirit They've Vanished, med et lass av ekko, sugende melodier som overlapper hverandre, og monotone, repeterende gitarriff, før Panda Bear føler det nødvendig å hamre løs med trommestikkene sine igjen når låten nærmer seg slutten. Panda Bear er den mest imponerende trommisen jeg noen gang har opplevd live, noe den oppspiste trommestikken jeg stjal med meg etter konserten på Blå i april 2004 er et sikkert bevis på. Hans frenetiske tromming fortsetter på Panic og Two Sails on a Sound, der sistnevnte fader ut i en rolig hymne. Too Soon avslutter albumet med akustisk støy, manipulerte opptak fra naturen, og Avey Tare sin nå velkjente jamring bak en vegg av ekko og reverb.

Here Comes the Indian er et gjennomført og vakkert album, men det er kanskje ikke den beste inngangsporten til bandets lille gullgruve. Det virker forutbestemt at noen album er umulig å høre på for folk flest. Med folk mener jeg da foreldre, søsken, venner og andre tilfeldige bekjente som blir utsatt for mine platekjøp. Here Comes the Indian er et slikt album. I stor grad. Men er du en av de som finner det interessant å høre på, så er det stor sjanse for at du blir like frelst som meg. Albumet er et møte med et søtt lite alienbarn, og du vet ikke helt om du skal løpe for harde livet i motsatt retning eller ta et skritt nærmere og prøve å kommunisere med det vesle krapylet. Jeg tok et skritt frem, og angrer ikke.

Etter Here Comes the Indian har oppfølgeren Sung Tongs kommet, et mer sangbasert album med akustiske lydskulpturer. Panda Bear har gitt ut soloalbum, som nylig ble anmeldt her på Hissig, og Avey Tare spilte inn skiven Blasted med kompisen Eric Copeland fra Black Dice under bandnavnet Terrestrial Tones.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo