cover

Yeahvolution!

De Stijl

CD (2003) - White Jazz / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Punk / Garasjerock / Indiepop

Spor:
Yeahvolution
Datetimes
Sharp
Go!
Nothing
My Youth
My Own Way
Boredom
So Sad
I Want It All
Let's Go Out
Got To Go
Rough Love

Referanser:
Ramones
The Clash
The Sonics

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Punkdödarne

Klarer du å høre gjennom hele Yeahvolution! i et strekk? Der har du den eneste utfordringen de fire svenske punkrockerne i De Stijl gir deg.

Makan til meningsløs og jamrende punk skal du lete lenge etter. Her kommer i alle fall svenske De Stijl med en yeahvolusjon som forhåpentlig vil gå Norge hus forbi. Det oser konsept lang vei av det rosa og lyseblå coveret til De Stijls første fullengder. Gøteborgerne med det samme navnet som White Stripes andre skive og kunstepoken DeStijl(!), leverer en platt og kjedelig langspiller.

Okej. De Stijl strutter i alle fall av selvtillit. Kule sekstitallsklær har de og. Dessuten liker de Ramones. Det høres. Den selvtitulerte punkklassikeren til The Clash er en annen referanse. Problemet er bare at de ikke klarer å formidle en eneste nerve eller noe interessant i sin garsjepop-influerte punk. Yeahvolution! byr på null spenning, null originalitet - den eneste musikalske utfordringen De Stijl gir deg er å makte å lytte gjennom hele skiva i et strekk.

Det som redder plata fra en absolutt bånnkarakter, men likevel gjør at Grooves karakterskala vil sprenges ved en eventuell anmeldelse av Sputniks utgivelser, er det til tider Cure-aktige gitarspillet til Magnus Hansson. Han viser en tøff tilnærming til punken. Bassen er heller ikke så ille. Sara Karneked glimrer faktisk til med noen meget fengende basslinjer innimellom (dessuten liker jeg koringen hennes). Jeg kunne dog tenkt meg hardere driv fra trommis Philip Gates, som likevel får bestått. Vel, vel. Uansett. Dette er punk - hvor vanskelig kan det være for fire musikere som har spilt de siste tre årene sammen? Punk har enkle grep. Tre akkorder og enkle melodier, men det er ikke dermed sagt at det skal være simpelt. Dessuten skal den by på trøkk og gjerne være litt skitten. Disse svenskene mestrer uansett ikke oppgaven.

Det som virkelig dreper låtene er den påtatt tøffe vokalen til Joakim Kaminsky, Den virker rett og slett til tider nesten ynkelig. Som en svulstig topping av det hele kommer tekstene, som i låta So Sad. Den starter helt greit - før Joakim Kaminsky trenger halvnasalt og slapt fram "I feel blue/ blue with you/ I feel blue when I'm with you/ so I don't wanna be with you/ I don't wanna be so sad/ I don't wanna feel so bad". Kjære vakre Gud! Spar meg. Jeg blir rett og slett i dårlig humør av å høre på dette sørgelige pjattet. Det er for så vidt noe underholdende en stakket stund, men det går ikke lang tid før jeg føler for å stappe i meg en haug med "Vekk i morgen"-tabletter og håpe på det beste (at Yeahvolution! er langt borte ved daggry). Dette er et hån mot 70-tallets punkrevolusjon. Tenker Joe Strummer vrir seg i graven. Måtte han leve evig, og yeahvolusjonen i det minste holde seg på andre siden av Svinesund.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Opsvik & Jennings - A Dream I Used to Dream

(Loyal Label)

Opsvik & Jennings siste album er en sjarmerende affære, i grenselandet mellom det elektroniske og akustiske.

Flere:

The International Tussler Society - Motorpsycho Presents the International Tussler Society
The Bambi Molesters - As The Dark Wave Swells