cover

I Get Wet

Andrew W.K.

CD (2001) - Island / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Idiotrock / Hardrock

Spor:
It's Time To Party
Party Hard
Girls Own Love
Ready To Die
Take It Off
I Love NYC
She Is Beautiful
Party Til You Puke
Fun Night
Got To Do It
I Get Wet
Don't Stop Living In The Red

Referanser:
Billy Idol
Sigue Sigue Sputnik
Zeromancer

Vis flere data

(1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7)


Blodig kalkun.

Rockens myter og klisjéer, sett gjennom øynene til en femåring.

Oj, oj, oj, OJ! Her er det noen i systemet som ikke har gjort jobben sin. Fra alle mulige estetiske perspektiver, det være seg trøkk, driv, følelse, humor, kunst eller innlevelse, skulle det være komplett umulig å la bakmennene for dette produktet komme så langt som til å sette kråketærne sine på en distribusjonskontrakt. Man får jo rent tårer i øynene på vegne av tusentalls gode band og artister som sliter med å trekke låtene sine opp fra kjelleren og fram i dagslys.

Velkommen til den første, kanskje eneste, skiva som noensinne oppnår genrebetegnelsen "idiotrock" her på groove.no. Dette er med god margin det mest håpløse utspillet jeg noensinne har lagt labbene på i min fartstid som nyter av systematiserte frekvenser. Jeg har faktisk en helvetes prestasjonsangst her jeg sitter - jeg aner pokker ikke hvordan jeg skal gå fram for å formidle hvor jævlig denne skiva er.

Amerikanske Andrew W.K. presenterer her en 12-punkters rekke av sterkt formelstyrt tungrock med kraftig uthevede overtoner av allsangsfrieri. Jepp, denna gutten er et eneste stort party fra start til mål: It's Time To Party, Party Hard og selvfølgelig Party Til You Puke (Backstreet Girls, anyone?). I sin desperate angst for å kunne komme til å misforstås bruker han like godt den samme formelen på alle låtene gjennom hele skiva: "Heftig" oppspill, eventuelt fulgt av to takters pause med stakkato piano/keyboard og deretter er det guturale apebrøl og full rulle i to minutter. Alt danderes med særdeles infantile synthpålegg som får Thorbjørn Egners barnesanger til å fremstå som tonalt infløkte. Gitarriffene er fullstendig utbrukte i sin rykk/napp-, øs/pøs-retorikk, mens refrengene på sin side blir en autistisk gjentagelse av låttitlene, eller andre "kule" linjer som kan formidle budskapet om at livet er en fest 24/7. Det samme lydbildet, fullkomment bedritent uoriginalt og masete produsert for øvrig, består gjennom hele låtrekka. Hver vokallinje mettes med tre-fire lag av hovedmannens stemme, bare for å skape en blek illusjon av allsangspotensiale.

Som enhver seriøs partygutt er han heller ikke fremmed for å "hviske" ett og annet godord inn i øret på ballets dronning heller. "I never knew girls excisted like you" (har vi en engelsklærer i lokalet?) lyder det åpnende fyllespyttet på skivas ømmeste(!) kutt She Is Beautiful. Vi vet jo alle at det er nettopp slik kvinns foretrekker å bli budt opp til en svingom. Originalt, spennende og ganske sikkert bakgrunnen for mannens tilstand på coverbildet.

Ærlig talt folkens; er dere hyppe på partymusikk fungerer det meste bedre enn dette. Enhver med evne til å ta blikket bort fra MTV, ZTV eller hvor faan man ser TV-annonserte skiver, vet at rockehistorien er mettet med øyeblikk til å ledsage en god helgefyll. Gjør deg sjøl en tjeneste og sett heller de surt ervervede ukepengene dine på litt klassisk AC/DC, Nirvana, eller Judas Priest hvis allsang er viktig for deg. Til og med Stage Dolls og deres proletare "åh-nå-er-det-slutten-på-uka-og-endelig-fest"-rock anno 1988 fremstår som en partyoase i sammenligning med Andrews I Get Wet.

Jeg noterer at enkelte snillister har forsøkt å slenge ut en redningsplanke i form av et humorargument. Det faller raskt på sin egen urimelighet. Ikke en tekststrofe bærer i seg det minste lille kim av selvironi (nok en gang; ta en kikk på coveret). Ikke en eneste låt sender ut signaler som kan antyde at arrangementet er basert på ironisk distanse til genren, eller for den saks skyld noe som kan gi et omriss av at vi har å gjøre med en pastisj basert på emosjonell innsikt. Hele pakka hviler på en akk så misforstått projisering av stereotypier knyttet til den livsbejaende sektoren av genren tung rock. Den eneste muligheten man har for å trekke humør ut av dette produktet er å konsumere så mye alkohol at man går inn i en tilstand der ethvert signal som kan frembringe et minimum av intellekt og kritisk sans er fjernet. De tilfellene ledsages som oftest av at en lege står bøyd over deg og med resignasjon erklærer "We lost him, nurse."

Rammeverket i grooves database forhindrer meg dessverre fra å tildele Andrew W.K.s verk mindre enn karakter én - etter min mening er det mer enn det fortjener i sin sanseløse omgang med klisjéer. Denne skiva får selv Spinal Tap til å fremstå som bånnseriøse eksponenter av tyngre avansert rock. Den er masete, traust, traurig, totalt befridd for musikalitet og dynamikk - den er beint fram pinlig. Skiva er rett og slett rock sett gjennom øynene på en femåring. Ethvert solgt eksemplar av I Get Wet representerer en alvorlig underminering av musikk som åndelig, sjelelig, intellektnærende og kulturelt uttrykk. Eventuelle uærede opponenter; jeg byr dere gulvet.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

...
17.10.17 - 17:35

god jobb, har lurt etter informasjon...
15.10.17 - 22:49

glad for å bli med i...
15.10.17 - 22:48

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo