cover

Duel in the Sun

Duel in The Sun

CD (2011) - Solid Goal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop / Powerpop

Spor:
You Know What
Smile Again
Even on a Bad Day You Are the Best
Off You Go
Stop Me (If I Should Go a Bit Too Far)
Missing Trains With Marianne
Soul With a Mind of It's Own
Naggin'
The Twosome Thing
Somebody, Now
Duel in the Sun

Referanser:
The Kinks
Cosmic Rough Riders
The Colors Turned Red
Wholy Martin

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Gjør det meste riktig

Duel In The Sun har poplåter fulle av gode hooks, og fortjener din oppmerksomhet.

Duel In The Sun er et nytt band fullt av svært rutinerte herrer. Det høres. Dette er folk som har vært med på litt av hvert før, og som spiller med en trygghet og visshet om egne evner som mer urutinerte musikere bare unntaksvis innehar. At dette er et nytt band med ny giv kan man også tydelig høre i energien og popgleden som titter lekent fram på debutplata. God popmusikk spilt av erfarne fjellfolk. Perfekt kombo.

I 1988 ga The Colors Turned Red ut en av de beste popskivene Norge har sett både før og siden. At det var debutplata deres gjorde det hele enda mer imponerende. Dessverre bestemte bandet seg for å skille lag senere samme år, noe som nok har bidratt til at den fantastiske plata i ettertid mer eller mindre har blitt oversett når man skal liste opp de Beste Norske Platene. De kom sammen igjen sytten år etter, og slapp en ikke helt heldig oppfølger. Enda godt at de fleste av medlemmene nå har bestemt seg for å satse igjen som Duel In The Sun. Popteft som dette får vi aldri for mye av.

Plata åpner med de to singlene – popperlene You Know What og Smile Again, som begge kunne fungert som lærebokeksempler i powerpop. Melodiene hopper rett i øret på deg og nekter å gi slipp. Derfra fortsetter de i samme spor, med den ene gode poplåta etter den andre. Innimellom har de valgt å ta med et par låter jeg mener holder en mye lavere kvalitet enn resten av plata, som Stop Me (If I Should Go A Bit Too Far) og Soul With A Mind Of It's Own som begge er for trege og seige uten de samme gode hooksene man finner på de øvrige låtene. At begge ligger midt på plata kunne ha gitt en tung følelse av stagnasjon hadde det ikke vært for at de har sneket inn platas aller beste låt Missing Trains With Marianne mellom dem. Låta er av typen Ray Davies trillet ut av ermet på rekke og rad for The Kinks i deres storhetstid, og om ikke det er en anmeldelse veit ikke jeg hva det er.

Avslutte sterkt gjør de også, med rockeren Somebody, Now og avslutningslåta Duel In The Sun (artig, siden The Colors Turned Red også hadde en selvtitulert låt som avslutningsspor på sin selvtitulerte debutplate – jada, dette er nerding) som runder av plata på en god måte. Etter at plata er slutt kan jeg mer eller mindre garantere deg at du setter den på en gang til. Det vil nemlig være minst tre refrenger i hodet ditt som sloss om oppmerksomheten.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Antony and the Johnsons - Antony and the Johnsons

(Secretly Canadian)

Mørk og sørgmodig røyndomskildring frå teater- og cabaret-underhaldar Antony. Nevnte eg at albumet også er ei musikalsk skattekiste?

Flere:

This Is Music Inc. - Krasnapolis
The Core & Nils Olav Johansen - Blue Sky